Torsdagen var historisk. For første gang siden den ble vedtatt, ble abortloven innskrenket. Bakteppet er et politisk spill som ble satt i gang av statsminister Erna Solberg da hun for alvor begynte å frykte at regjeringsmakten kunne glippe i fjor høst. KrF skulle velge side, og utfallet var helt åpent.
Situasjonen var alvorlig for Solberg. Hun var under sterkt press. Og vi fikk se hvordan statsministeren reagerer under slikt press. Hun var villig til å gå svært langt for beholde makten. Hun var villig til å forhandle bort kvinners rett til å bestemme over egen kropp. I hemmelighet startet hennes rådgivere på statsministerens kontor uformelle samtaler med Kjell Ingolf Ropstad om innstramminger i abortloven.
Resultatet kjenner vi i dag. Solberg beholdt makten. KrF kastet Knut Arild Hareide og gikk til høyre, inn i regjering med Frp. Endringene i abortlovens paragraf 2C ble det ikke noe av, men siden KrF måtte «ha noe» på abort, er det ikke lenger adgang til selvbestemt fosterreduksjon i Norge. Dette skal heretter gå gjennom nemnd. Det vedtok Stortinget på torsdag. Det handler om en håndfull kvinner i året. De må gi opp litt av sin frihet og selvbestemmelse for at Solberg får fortsette som statsminister.
Det har ikke manglet på muligheter for Solberg til å feire denne seieren og det nye styringsgrunnlaget med stortingsflertall og fire borgerlige partier samlet på én plattform. Det har hun også gjort. Men på torsdag var hun ikke å se. Statsministerens stol sto tom i Stortinget da loven ble banket gjennom. Hun burde hatt skamvett til å stille opp og være til stede i landets nasjonalforsamling når resultatet av hennes eget maktpolitiske spill var til behandling.
Regjeringen har hatt en høringsrunde om lovendringene der fagmiljøers innvending er skjøvet til side. Hele prosessen har vært en skinnprossess. Statsministerens fravær viser med all tydelighet hva dette dreier seg om: Statsministeren bryr seg ikke om selve saken. Hun bryr seg om regjeringsmakten.
