Debatt

Lavinntekt er ikke ressursfattigdom

Tidligere i april kom ferske tall fra Statistisk sentralbyrå om lavinntektsfamilier i Norge. Statistikken vitner om en bekymringsfull utvikling og bekrefter behovet for et mer inkluderende arbeidsliv med en ny lønnspolitikk, der også «fattige» innvandrerbarn ses som ressurser og samfunnsbyggere for fremtiden.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I SSBs årlige statistikk over inntektsstatus i befolkningen bekreftes igjen en stadig økende andel lavinntektsfamilier i Norge. I følge den siste rapporten tilhører nå mer enn 10 prosent av alle norske barn en husholdning med vedvarende lavinntekt, altså mer enn 100 000 barn. Barn med minoritetsbakgrunn er overrepresentert i statistikken, og andelen er økende. Utviklingen beskrives som et voksende fattigdomsproblem, og blant enkelte et minoritetsproblem, og har engasjert bredt særlig i sosiale medier. Slik som statistikken har vært fremstilt og forklart av ulike debattanter og politikere, virker bruken av fattigdomsbegrepet i denne konteksten svært stigmatiserende. Økonomisk fattigdom og lavinntekt betyr ikke nødvendigvis ressursfattigdom. Lavinntektsfamilier og familier uten arbeidsinntekt besitter også kompetanse og ressurser, til tross for at de tilhører en økonomisk underpriviligert gruppe. Diskusjonene i etterkant bør handle om hvordan vi kan forebygge vedvarende lavinntekt og arbeidsledighet for å sikre god fordeling og høyere inntekter for hele befolkningen, også for minoritetsfamilier og deres barn.

Er lavinntekt selvvalgt?

Enkelte mener at minoritetskvinner velger å ikke jobbe eller foretrekker å jobbe mindre på grunn av deres kultur, og impliserer dermed at deres fattigdom er selvvalgt. Det har kommet flere utsagn fra innvandringsfiendtlige kretser på sosiale medier hvor noen peker på at fattigdom kun er et minoritetsproblem. Noen har skissert løsninger som at det å redusere innvandringen til Norge, vil redusere lavinntektsutviklingen. Andre har foreslått å sende innvandrerne ut av landet, og at dette vil løse problemet. Dette er en skremmende utvikling og skjuler reelle årsaker til hvorfor minoritetsfamilier er overrepresentert blant lavinntektsgruppene.

En viktig årsak til at innvandrerfamilier er overrepresentert er at minoriteter hovedsakelig er ansatt i lavtlønnsyrker. De er oftere ansatt i midlertidige stillinger, i lavere stillingsbrøker og i korte engasjement, og de er dermed også mest sårbare for å miste jobben dersom bedriften bestemmer at de ikke lenger har behov for mer arbeidskraft. Dette får konsekvenser for lønn og inntekt. Statistikken viser også at til tross for at det kan være likhet i utdanning og yrkesaktivitet er det ofte forskjeller i lønn og økonomisk velstand mellom minoritet og majoritet. Arbeidsledige med minoritetsbakgrunn møter også større utfordringer ved det å komme tilbake i arbeid enn etniske-nordmenn. Disse forholdene handler om hvordan strukturer i norsk arbeidsliv bidrar til å ekskludere mange minoritetsfamilier.

Fordelingspolitikk fremfor tiltakspolitikk

Det har lenge vært en myte at så lenge norsk økonomi fortsetter å vokse, vil velstand i samfunnet på sikt bli fordelt jevnt blant befolkningen. Logikken bak denne myten har vært at vekst vil stimulere til flere arbeidsplasser i den nedre delen av befolkningen, og vil påvirke lønnsveksten. Til tross for at norske arbeidsgivere har fått flere fordeler de siste årene, har arbeidsledigheten dessverre økt blant minoriteter, og særlig blant kvinner. Dette problemet blir ofte maskert med tiltakspolitikk der mange kvinner deltar på ulike NAV-programmer, hvor arbeidsgivere kan benytte gratis arbeidskraft fremfor å betale lønn for å ansette en arbeidssøker. Deltakelse på praksisplasser, kvalifisering eller andre likende tiltak blir ikke nødvendigvis synlige på arbeidsledighetsstatistikken, men de blir synlige på fattigdomsstatistikk fordi slike tiltak ikke nødvendigvis stimulerer til lønnsøkning. Tvert i mot blir mange langtidsledige og avhengig av velferdsordninger.

Det er viktig å minne om at økende velstand i Norge ikke er synonymt med lik fordeling av goder til hele befolkningen. For å sikre at vekst i norsk økonomi kommer alle til gode, bør det på plass en mer aktiv fordelingspolitikk, som på sikt vil løfte hele befolkningen og genere mer velferd.

Minoriteters historiske lønnsposisjon

Innvandringen til Norge på 70-tallet var et resultat av nettopp økonomisk vekst. Norske arbeidere klatret på lønnsstigen og det ble innvandreres arbeidskraft som fylte de arbeidsplassene nordmenn ikke lenger ville ha, herunder i lavtlønnede yrker. I de senere årene har dette gjerne vært mennesker fra Øst-Europa. Mange av innvandrere som kom på 70-tallet ønsket ikke at deres barn skulle bli den neste generasjonen av renholdere i Norge, og mange oppmuntret mye til høyere utdanning innenfor prestisjeyrker for deres barn, og en stor del har lykkes i det. I dag jobber mange med minoritetsbakgrunn som leger, jurister, journalister og ikke minst i politikken.

Mange av innvandrere på 70-tallet var heller ikke opprinnelig fattige i deres tidligere hjemland. Mange tilhørte middelklassen og deres drømmer og ambisjoner var å få et enda bedre økonomisk liv. Kvinner med minoritetsbakgrunn formidler ofte at de føler at denne drømmen ikke blir oppfylt, da de er presset inn i midlertidige stillinger i lavlønnsyrker og ofte blir avhengige av NAV. Svært mange kvinner som MiRA-Senteret jobber med til daglig har et ønske om å komme inn i arbeidslivet og de har et ønske om høyere inntekter. Alle har et håp om at til tross for dårlig økonomi, skal deres barn lykkes i samfunnet og å ta utdanning som gir barn og unge muligheter for å komme ut av fattigdom.

Minoritetsbarn er ressursbarn

«Fattige barn» er et stigmatiserende begrep for barn som vokser opp i lavinntektsfamilier. I debatten om økende lønnsforskjeller må vi ikke glemme at det er svært mange sterke ressurspersoner i minoritetsfamiliene som er engasjert og aktive i nærmiljø, politikk og i lokale frivillige initiativer. Spørsmålet er hvordan kan vi sikre at også disse ressursene kan gi inntekt og at arbeidsledige voksne med minoritetsbakgrunn kommer inn i lønnet arbeid, slik at de kan forsørge sine barn. Såkalt «fattige» minoritetsbarn er ressursbarn som skal være med som fremtidige samfunnsbyggere. Vi bør derfor vokte oss for å stigmatisere denne gruppen, slik at vi får et større problem i fremtiden. Vi bør vektlegge hvordan vi kan bedre disse barnas utdannings- og yrkesmuligheter i et fremtidig mangfoldig arbeidsmarked og gi muligheter til høyere inntekter. Lavinntekt er ikke selvvalgt, og løsninger for å inkludere de ressursene minoritetsfamiliene besitter vil være den beste løsningen for norsk økonomi og velstand i fremtiden.

Mer fra: Debatt