«Lar du barna dine vokse opp der?»

Når jeg sier jeg bor på Holmlia, stopper gjerne samtalen litt.

Det er underlig stadig å måtte forsvare hvor jeg bor. Jeg kunne ha bosatt meg mange steder. Men når det er slik for meg, hvordan er det da for unge mennesker fra min bydel å møte storsamfunnets holdninger?

I filmen «The Revenant» er handlingen lagt til Nord-Amerika i 1820-årene.

Leonardo di Caprio spiller fangstmannen som har fått en sønn med en indianerkvinne. Sønnen har fått morens farger og ansiktstrekk. På en av ekspedisjonene blir sønnen behandlet dårlig av de andre hvite fangstmennene. Sønnen spør faren om hvorfor de ikke lytter når han snakker.

Faren svarer at de ikke lytter fordi «ansiktet ditt lager så mye lyd, at de ikke hører hva du sier».

Les også: Nayat driver nabolagskaféen der alle kjenner alle. Møt ildsjelene på Holmlia (+)

Mange i min bydel har kjent på den følelsen. Å tillegge et menneske egenskaper ut fra det ytre, er ikke annet enn fordommer. Fordommer og rasisme tar ulike former og hindrer oss i å bli kjent med mennesket.

Hvis ikke jeg forteller noe personlig om hva jeg er og står for, er det lett å danne seg et bilde av meg som kanskje ikke stemmer helt. Vi lager alle historier om andre og fantasien vår fyller ut tomme rom. Uten at jeg deler, er det ikke alle som kommer bak mitt ytre. Utfordringen er at vi da heller aldri blir kjent med hverandre.

Men vi er mennesker og behovet for tilhørighet, aksept og samhold er felles for oss alle. Disse behovene finnes bak alle ansikter – også bak mitt og ditt. Vi føler og tenker, håper og ønsker. Våre drømmer kan være forskjellige, men som mennesker er det flere ting som forener oss, enn som skiller oss.

For en person fra min bydel kan det være krevende når fremmede hele tiden stiller spørsmål om hvor du egentlig er fra, eller hvor du bor. Når personen svarer at vedkommende er norsk og bor et sted i bydelen, så kan resultatet bli dobbelt stigmatiserende.

Jeg opplever faktisk noe av det samme, men trolig ikke i samme grad.

Les også: Mange flere tas for råkjøring – men stadig flere nekter å gi fra seg førerkortet

Jeg – en hvit mann i femtiårene - blir også spurt ut. Når jeg sier jeg bor på Holmlia, stopper gjerne samtalen litt og endrer karakter. Tonen blir en annen. Spørsmålene begynner å komme. Hvordan er det? Er det farlig? Lar du barna dine vokse opp der?

Som leder av bydelsutvalget i Søndre Nordstrand, har jeg den siste tiden tatt imot mange politikerbesøk.

Under besøkene er det få ting som er viktigere for meg enn å få fram enn at ungdommen i Søndre Nordstrand er det flotteste vi har, men at de stigmatiseres. Selvsagt har den naturskjønne bydelen utfordringer, men utfordringer har de fleste. Problemer i ditt nabolag er kanskje annerledes enn her, men i en eller annen form er de trolig til stede. For nabolag består av mennesker, på godt og vondt.

Noen av besøkene har sett på Iffit Qureshis fotoutstilling #HOMElia. Utstillingen er et dypdykk inn i 18 ulike historier om mennesker som har gjort Søndre Nordstrand til sitt hjem. Personene som medvirker har alle sin unike historie, og de har alle gjort en reise som endte her i vår felles bydel. Som meg var de innflyttere og tilreisende.

Nå er de naboer, venner og lokalpatrioter. De heier på vårt lille felles univers her i Oslo sør.

For å bli kjent med det vi ikke vet mye om, må vi skaffe oss informasjon. Gjennom utstillingen får vi kunnskap. Fremmede blir til personer av kjøtt og blod. De preges av tanker, tro og tvil. De forelsker seg og får barn. Portrettene blir mennesker og «lyden» fra et fremmed ansikt tones ned.

Bilder og tekst bidrar i sin stille form til å gjøre det mulig å høre hva andre sier.

Les også: Oslo-barna mangler svømmebasseng. Nå lover Raymond ferdig bad på Stovner innen 2023 (+)

Men i tillegg til å bli kjent med enkeltmennesker, gjør utstillingen det mulig å bli kjent med et samfunn og en bydel. Utstillingen gjør at vi kommer litt under huden på mennesker og et merket lokalsamfunn som mange kanskje ellers aldri ville blitt kjent med. Å komme litt under huden på mennesker og samfunn er akkurat det som er nødvendig for at vi skal få litt større forståelse for hverandre, og for at vi skal se både rikdommen og kompleksiteten i samfunnet vi bor i. Derfor må utstillinger som dette opp.

Jeg håper av den grunn at utstillingen får leve videre, slik at flere får sjanse til å bli kjent med lokalsamfunnet og alle de flotte menneskene som er portrettert. Så vil kanskje noe gradvis endres, ved at noen endrer syn og danner seg en ny oppfatning av hva det faktisk vil si å bo i et nabolag som få kjenner, men som altfor mange møter med uvitenhet og fordommer.

Søndre Nordstrand var ikke etablert som bydel i 1820-årene, men som den gang, lever fordommer om hudfarge, rase og bosted videre i beste velgående. Fremdeles kan ansikter lage så mye «lyd» at kommunikasjon blir umulig. Når kommunikasjonen opphører, stagnerer vi som samfunn. Vi kommer ikke videre. Vårt felles ansvar er derfor å arbeide oss bort fra at «lyden» av et ansikt – eller fordommene mot et lokalsamfunn – står i veien for å høre hva andre faktisk sier. Å betrakte Iffit Qureshis fotoutstilling med et åpent sinn kan være et godt sted å begynne.