Redder du barnet, redder du slekten. Slik ble «samfundets kamp mot omstreiferondet» formulert. Det førte til hundre år med mørk middelalder i moderne tid, en statlig inkvisisjon som langt på vei knuste en norsk minoritet, dens kultur og med det enkeltindividets plass i fellesskapet. Knut Vollebæk har ledet Tater- og romaniutvalget, og rapporten som nå er overlevert kommunalministeren viser overgrep og brudd på menneskerettigheter helt opp til vår egen tid. Vitner og ofre forteller om år med overgrep på barnehjem og i institusjoner, om splittelse av familier, psykiske lidelser, sterilisering, lobotomi, forfølgelser og høy dødelighetsrate. Fortsatt møtes personer av vandrerslekt med mistro og fordommer når de søker jobb, lærlingplass, NAV-hjelp eller rett og slett alminnelig aksept.
Det er en skremmende tanke at den norske assimileringspolitikken mot tater- og romanifolket står i en brutal særstilling i Europa, og at de samme holdningene fortsatt gjelder sårbare folkegrupper. Ta bare en uttalelse som: «Denne utfordringen er så stor, at den krever en nasjonal politikk og nasjonale løsninger, ikke lokale». Den kunne tilhørt en arbeidsleirbestyrer på 1900-tallet under bekjempelsen av det såkalte «omstreiferondet», som taterne og romanifolket ble kalt. Men den er bare et par år gammel og tilskrives Siv Jensen (Frp). Hun var langt fra den eneste politikeren som støttet forslaget om et tiggerforbud som skulle holde en ny gruppe reisende utenfor Norges grenser, romfolket. Historiens mørkemenn ikke bare puster oss i nakken, de har i høy grad arvtakere som fortsatt veier mennesker etter etnisitet og tilhørighet.
I motsetning til forrige århundres romantisering av omstreiferfolket gjennom sanger, populærkultur og «sigøynerpiker», er ikke virkeligheten like romantisk. Tidligere beklagelser fra stat og kirke har knapt skapt allmenn oppmerksomhet rundt realitetene ved utryddelsen av en minoritet på norsk jord. Med hjemmel i Vergerådsloven av 1896, Løsgjengerloven av 1900 og Straffeloven av 1902, tok den norske stat barna fra foreldre med en «fordervende» livsførsel. Til sammen rundt 1.500 barn født mellom 1900 og 1960 – en fjerdedel av romanifolkets barn – ble fjernet fra foreldrene med tvang og satt bort til gode nordmenn.
«Vi fryktet presten mer enn djevelen», pleier Elias Akselsen å si. Sangeren med den fantastiske stemmen vokste opp på landeveien og har i intervjuer fortalt om hvordan lensmann, prest og barnevern jaget han som barn i vinternatta mens foreldrene satt i arresten. Ble de lobotomert? Ble de tvangssterilisert? For en livredd guttunge gikk det mange tanker gjennom hodet. At de ikke var tatt ut av løse lufta, viser Vollebæk-utvalgets rapport. Det er lesning til å grine av. Staten med organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse som eksekutør, jobbet systematisk for å «løse omstreiferondet». Ingen sa det mer nådeløst enn Knut Myhre, daværende bestyrer for den fryktede arbeidskolonien Svanviken, i et intervju med Norsk Ukeblad i 1963: «Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform (…) Det er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det? Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret; Vi har rett». Myhres ord er som ekko av de første kongebrevene som på 1500-tallet befalte å fange og drepe romanifolk. De ble etterfulgt av den såkalte «fantejakten» på 1600-tallet som i Norge varte helt inn i vår tid.
I 1893 stiftet presten Jacob Walnum (1851–1925) Foreningen til motarbeidelsen av omstreifervesenet med økonomisk støtte fra Stortinget. I 1908 grunnla han Svanviken arbeidskoloni og en rekke andre arbeids- og barnehjem i Misjonens navn. Hit ble familier sendt under trusler om at de ble fratatt barna om de ikke samtykket. Det var ren frihetsberøvelse, graverende brudd på menneskerettighetene og et farvel til eget språk, kultur og livsform. Bare i etterkrigsårene fram til 1970 ble 40 prosent av kvinnene på Svanviken tvangssterilisert. Stortinget kuttet støtten til misjonen så sent som i 1986. Tre år etter ble Svanviken nedlagt.
Det kristne Norge vektlegger at Misjonen og kirken ble brukt som et redskap for staten. Det stemmer til en viss grad, men initiativet oppsto med misjonstanken, og Stortinget aksepterte. Utvalget slår fast at verken handelsloven eller steriliseringsloven ble vedtatt av myndighetene for å ramme taterne/romanifolket. Men misjonens generalsekretær anså i 1933 adgangen til tvangssterilisering som et viktig ledd i «samfundets kamp mot omstreiferondet». At kirken og misjonen ble utnyttet av staten i rollen som overgriper mot tatere og romanifolk, er i beste fall en sannhet med grove nyanser.
I en tid da alle arkiver og låste skuffer åpnes for at vi skal kunne ta et oppgjør med nordmenns rolle under andre verdenskrig, blir det et paradoks at Vollebæk-rapporten framhever hvordan situasjonen for norske romani om mulig ble verre i årene etter krigen enn den var under og før krigen, da norske nazister i likhet med de tyske foreslo den endelige løsningen også for romanifolket. Den første store debatten om behandlingen av de reisende i Norge kom da heller ikke før i 1973, etter Vibeke Løkkebergs sterkt kritiske dokumentarfilm om Svanviken.
Romanifolket har aldri hatt sterke talspersoner i Norge. «Da ble det heller å synge, om hat og urettferdighet, om kjærlighet og lengsler», ifølge Elias Akselsen. Sangen er ikke til for å «glemme alle minner», som det heter i tatervisa «Spill sigøyner», den minner oss i stedet om et rakrygget folk som står støtt tross århundrer med overgrep. Nå har kommunalminister Jan Tore Sanner og Kirkens Sosialtjeneste – tidligere Norsk misjon blant hjemløse – beklaget overgrepene og krenkelsene. Vollebæk-utvalgets konklusjon er likevel klar: Forsoningsprosessen med tater- og romanifolk i Norge er på langt nær fullført. Flere ber nå om at Kongen må gi taterne og romanifolket oppreisning. Det vil være en sterk symbolhandling til lindring for nedarvet frykt. Så kan man jo håpe at en selvranssakelsesprosess også kommer et til tider villfarent norsk folk til hjelp i møte med nye grupper nødstilte reisende, enten de har et pappkrus i hånda eller et krigsherjet kontinent i ryggen. Det skylder vi alle som har vandret på norske veier før dem.