Landet uten konsekvenser

Folk som er dømt for mord, klappes inn på talkshow og reiser på foredragsturné. Politikere som begår seksuell trakassering og på andre måter bryter totalt med sine partiers regelverk, gis en ny sjanse nærmest umiddelbart - i hvert fall hvis de er såkalt profilerte politikere. Hva er årsaken? At vi er så få her, og ikke har så mange å velge mellom?

For et år siden var særlig tre politikere i velfortjent hardt vær på grunn av sin oppførsel overfor unge mennesker: Trond Giske (Ap),Ulf  Leirstein( Frp) og Kristian Tonning-Riise (H). Alle befinner seg i toppsjiktet i politikken, og der har de tydeligvis bestemt seg for å bli. For i politikken er det godt å være, og så har vi det gamle ordtaket om at «to uker er lenge i politikken». Innholdet i det utsagnet er såvidt jeg kan forstå at du kan begå hvilken som helst handling og slippe unna med det, fordi folk glemmer så fort.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men de sakene som Giske, Leirstein og Tonning Riise er ansvarlige for, må ikke glemmes. De som har varslet er unge og sårbare mennesker. De har vært utsatt for maktmennesker i sine mest vemmelige utgaver. De fortjener ikke en så foraktfull behandling. Først står de fram, så får de hele media i fleisen (inkludert helvetet i sosiale medier) og på toppen av det hele blir de mistenkeliggjort. De siste dagene ser vi også at dette trekløveret på ingen måte ser sin politiske karriere truet.

Og det er den ikke heller: Giske var på nippet til å få et viktig tillitsverv i Trøndelag, Leirstein og Tonning Riise ledet nylig viktige møter i sine partier. Tonning Riise sitter til alt overmål i Arbeids- og sosialkomiteen, som nettopp behandlet et dokument 8-forslag fra Rødt om å intensivere arbeidet mot seksuell trakassering. Der sitter altså en person som flere organisasjoner har måttet sette vakthold på under arrangementer der unge kvinner er tilstede. Leirstein blir sannsynligvis renominert av Østfold Frp.

Det hele er ikke til å tro.

Hva slags signal sender dette? Selvfølgelig at de unge jentene og guttenes opplevelser, som de har varslet om, ikke er noe verdt. De er blitt nedverdiget på alle måter, også offentlig – og gjerningsmennene bare børster litt på jakkekraven og går videre.

Politikerne ser altså på seg selv som en immun kaste, som bare kan si «jaja, ingen er perfekt» og «Skulle vi bare hatt perfekte mennesker i politikken, ville det blitt smått».
Men det er en enorm forskjell på å «ikke være perfekt» og å bevege seg ned på det lugubre nivået disse tre har gjort. Jeg vet at det fremdeles finnes ofre som ikke våger å stå fram, med alt det innebærer. Og hva kreves egentlig av et partimedlem i dag? Har ikke partiene mulighet til å si: «Sorry - du kan ikke være i vårt parti, du kan ikke oppføre deg sånn og representere oss. Du får finne deg noe annet å gjøre». Jo, den muligheten har de selvsagt - men de bruker den ikke. Jeg kan bare ikke begripe det, men slik er det. Det at man er et politisk talent, trumfer tydeligvis alt annet. Alle skal med, og særlig de på toppen i politikken.

Les også: Løs kanon på dekk (Arne Strand)

Hva blir resultatet? Naturligvis en enda større politikerforakt. Nå har Giske fått en gavepakke i form av en dansevideo, som grundig avsporer det debatten burde dreie seg om: Hva disse tre har gjort, og hvorfor det tilsynelatende ikke får konsekvenser i det hele tatt. Det er som Hege Ulstein skriver: De bygger ikke tillit. De bygger makt. Nå kan det mjaues i månedsvis om «skandalemedia» og oppmerksomheten om de sakene det ble varslet om, forsvinner. Det er politisk spinn i sin pureste og mest frastøtende form. Selv Klassekampen har gått på limpinnen - men som vi vet, radikalerne er ikke hva de engang var. De er den såkalte venstresida, som ser på Giske som landets håp, og nå forsvarer ham ? Det er til å bli rasende av. Og hva tenker varslerne om dette her? Har alt vært forgjeves? Tydeligvis. Ingen har heller gått til anmeldelse av disse sakene, noe som beviser at hele denne ekle materien er mer utbredt enn hva vi vet om. Folk orker ikke, og ingenting får konsekvenser.

Når jeg ser hvor denne saken bærer, må jeg bare få si én ting:

De politikerne får meg til å skamme meg over å være mann.

Og jeg håper alle kvinner er så fandenivoldske som mulig på 8.mars - og ved neste valg.

Opprinnelig publisert på forfatterens Facebook-side torsdag 28. februar