Kultur

Land går ikke konkurs, heller ikke Hellas

Vi har et valg. Mellom tyske banker og greske mennesker, mellom et kreditortyranni og noe som ligner mer på et demokrati.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På ny fylles overskriftene i landets aviser opp av et land som angivelig er i ferd med å gå konkurs. Igjen er Hellas den konkurstruede. Landet har slitt tungt økonomisk de siste årene og står overfor en situasjon hvor det vil være vanskelig å overholde avtalene de har gjort med sine kreditorer om nedbetaling av gjeld.

I motsetning til tidligere har landet nå en regjering som sier de setter egne innbyggeres velferd og sikkerhet over internasjonale gjeldsspekulanters og kreditorers avkastning. Men Hellas er ikke konkurstruet, har aldri vært det og kommer sannsynligvis aldri til å bli det. En rar uttalelse med tanke på hvor mange ganger de siste årene vi har lest det stikk motsatte, tenker du kanskje. Slett ikke.

Hva er en konkurs?
La oss først se på hva ordet konkurs innebærer: «Rettslig framgangsmåte der boet til en betalingsudyktig blir beslaglagt og realisert, og utbyttet fordelt mellom fordringshaverne»,lyder Bokmålsordbokas definisjon. Det er dette som skjer når en bedrift, en forening eller en privatperson misligholder sine betalingsforpliktelser over tid. Sagt på en litt enklere måte tar et konkursbo over de resterende verdiene til bedriften som har gått konkurs og fordeler disse til dem bedriften skyldte penger.

Når et land blir betalingsudyktig kunne man regne med at det samme ville skje med det som ordboka forteller under oppslagsordet «konkurs». Realiteten er imidlertid at absolutt ingenting av det over beskrevne skjer med landet.

Riktignok blir kreditorene misfornøyde og vil søke å få pengene de har lånt bort tilbake, men det er faktisk pent lite de kan gjøre. Landet vil slite med å få lån igjen og vilmøte høyere renter i markedet, men det finnes ingen autoritet som kan opprette et konkursbo eller ta kontroll over statens eiendeler.

Når land ikke kan betale
Standard prosedyre når man skjønner at et land og dets kreditorer har kommet i denne uheldige situasjonen er at landets regjering gir beskjed om at utlånerne må belage seg på ikke å få så mye penger som først avtalt. Deretter holdes det møter hvor det kriserammede landet samtaler med banker, andre land de har lånt penger fra, internasjonale utlånsinstitusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre interessenter for å finne en løsning. Avhengig av situasjonen og partenes oppfatning av den, finner man en løsning, for eksempel at kreditorene bare får igjen en viss andel av det opprinnelige avtalte. Andre alternativer kan være en pause fra nedbetaling, lengre løpetid eller endrede rentevilkår. Formen kan være forskjellig, men innholdet er det samme; utlåner må gi slipp på deler av summen den i utgangspunktet hadde krav på, nedskriving eller restrukturering av lån på økonomispråk. Misligholdet blir akseptert av partene og gjort offisielt.

Et annet alternativ er at kreditorene ikke aksepterer misligholdet. Resultatet av dette er vanligvis at de ikke får penger – i alle fall på kort sikt – men fortsetter en (lang) kamp i internasjonalt rettsvesen, kanskje kombinert med at eget lands myndigheter legger press på debitor ved forskjellige sanksjoner i håp om at sistnevnte til slutt vil gi etter.

Når et land ikke kan betjene gjelda si er dette det eneste det har til felles med en bedrift som går konkurs. Landet kommer i en vanskelig situasjon, men fratas på ingen måte sitt selvstyre, med mindre dets makthavere selv bestemmer seg for å gi det fra seg, slik en har sett, ikke bare i Hellas, men også i flere av de andre eurolandene i krise. Konkursbetegnelsen er derfor svært misvisende. Det er et mislighold av en låneavtale og bør behandles og omtales som det.

At brorparten av medias og deler av akademias framstilling av virkeligheten er feilaktig, er alvorlig nok i seg selv. Det har dog en mer alvorlig konsekvens enn den umiddelbart fordummende effekten. Debatten om løsninger for land som befinner seg i en økonomisk krisesituasjon hvor mislighold av gjeld ser ut til være forestående blir naturligvis påvirket av at det er en generell oppfatning at land kan gå konkurs. Det er også en grunn til at en av de mest åpenbare løsningene på en slik situasjon, som Hellas, Spania, Irland, Kypros, Malta og nå også Ukraina står i, sjelden tas opp.

Mottakerne har måttet betale
I ethvert låneforhold er det minst to ansvarlige parter. Kreditor, vanligvis en bank, låner ut penger. Dens viktigste og mest grunnleggende jobb er å sørge for at det kun lånes ut penger til motparter som er i stand til å betjene lånet. Debitor vil prøve å finne en utlåner som gir så gode lånebetingelser som mulig og må naturligvis også sørge for at pengene som lånes vil være mulige å betale tilbake. Når et lån ikke kan betjenes, er det altså begge parters feil og det er bare rett og rimelig at konsekvensene av et mislighold faller på både debitor og kreditor. Til nå har løsninga på gjeldskriser i EU vært at debitorlandet, dets skattebetalere og spesielt de som er mottakere av velferdstjenester har måttet betale prisen for lån som har vist seg vanskelige eller umulige å betale tilbake.

Den europeiske sentralbanken danner sammen med EU-kommisjonen og IMF den beryktede troikaen som har stått i sentrum av hjelpepakkene som har blitt gitt til eurolandene hardest rammet av krisa. Nesten alle pengene har gått til nedbetaling av gjeld. Noen har blitt hjulpet, men det er den råtne finansnæringa som har fått mesteparten av pengene. Samtidig har Hellas’ statsgjeld økt fra 105,4 prosent av BNP i 2008 til 175 prosent av BNP i 2014, høyere enn noensinne. EU definerer selv et bærekraftig gjeldsnivå til 60 prosent av BNP.

Riktignok har Hellas fått omstrukturert en del av gjelda si, og de som har lånt landet penger har dermed betalt en pris. Dette er imidlertid ikke annet enn en dyd av nødvendighet, en anerkjennelse av at gjeldsbyrden er for tung for den kriserammede økonomien og en aksept av det uunngåelige tapet utlånerne uansett måtte tatt på et eller annet tidspunkt.

Utpressing og mafiametoder
Likevel har utpressingsmetodene overfor Hellas fortsatt. Skrustikka har blitt strammet ytterligere om det greske hodet. Produksjonen i landet har dalt sammen med sysselsettingstallene, lønningene og levestandarden. Arbeidsledigheten, selvmordsraten og fraflyttingen har eksplodert. Lik en mafiaorganisasjon som knuser kneskålene på sine skyldnere, har kuttpolitikken troikaen har påtvunget Hellas invalidisert den greske økonomien. Som stakkaren med knuste kneskåler er også den greske staten mindre i stand til å samle inn pengene de skylder etter at landets statsapparat og velferdsstat er rasert. Men å få pengene tilbake er ikke det viktigste i noen av tilfellene.

Mafiabossen må statuere et eksempel. Om noen ikke betaler, må det vises at det har sin pris. Det skal svi å ikke holde forpliktelsene sine til undergrunnens mektigste. Hva er vel bedre enn en fysisk avstraffelse som får andre til å skjønne alvoret i situasjonen? Det er med samme logikk troikaen og Tyskland tvinger Hellas i kne for å presse gjennom sin foretrukne nyliberalistiske økonomiske politikk. Finansiell waterboarding har den greske finansministeren kalt politikken.

Men det er ikke politikerne som har lånt penger, bankene som har lånt ut penger eller EU og IMF sammen med internasjonal finansnæring, som har fasilitert det hele, som skal betale. Det er det greske folket.

En lang historie med gjeldsslette
Både i media og blant vestlige politikere behandles i dag gjeld som noe uforanderlig. Man betrakter det utelukkende som skyldnerens ansvar. Det er ikke vanskelig å forstå at hvis jeg låner 100.000 kroner til en uteligger, så har jeg en stor del av skylda når jeg aldri får se de pengene igjen.

I Det gamle testamentet kan man lese om jubileum, når all gjeld (og alle synder) slettes hvert femtiende år. David Greaber viser i Debt: The First 5.000 Years at denne tradisjonen på ingen måte er unik for gamle jødiske samfunn, men har vært en tradisjon i de fleste kulturer opp i gjennom tidene. Gjeldsslette har også funnet sted mange ganger i moderne tid. Tyskland fikk halve sin gjeld eliminert etter andre verdenskrig, Russland fikk store summer slettet på slutten av 1990-tallet, Mexico tidlig på 1980-tallet, Argentina i 2003, en rekke av de fattigste afrikanske landene har fått hele eller deler av sin gjeld slettet de siste 10 årene, og Kroatia dro nylig en strek over gjeldsbyrden til sine fattigste innbyggere.

Hvorfor er dette viktig?
Når en bedrift går konkurs er veien videre staket ut for dem. Når finanspressen erklærer et land for konkurs er det ikke det. Retorikken om stater som går konkurs gir leseren og lytteren et inntrykk av at skjebnen til den konkursrammede er bestemt, når det slett ikke er tilfellet. Alt ansvaret legges på låntakeren på tross av at det åpenbart er delt. Argumentasjonen er som et ekko fra Margaret Thatchers nyliberalistiske mantra «There is no alternative».

Men vi har et valg. Mellom tyske banker og greske mennesker, mellom et kreditortyranni og en mer fornuftig ordning, mellom at EUs teknokrater skal detaljstyre innenrikspolitikk i kriserammede land og noe som ligner mer på et demokrati.

Mislighold av gjeld bør ikke fremmes som en enkel utvei fra en hvilken som helst situasjon hvor gjeldsbyrden tynger et samfunn. Den er ikke enkel, men heller ikke umulig. Det har flere ganger vist seg å være den beste veien ut av en uønsket situasjon.

Maktmisbrukets pris
Den engelske økonomen John Maynard Keynes skisserte opp dette valget da han i 1919 analyserte fredsavtalen i Versailles etter første verdenskrig i teksten The Economic Consequences of the Peace. Den gang tynget seierherrene Tyskland ned i gjeld og da som nå ville kreditorer underlegge seg de svakere debitorene. Keynes forutså at dette maktmisbruket ikke kom uten en pris.

«Hvis vi med overlegg sikter på å gjøre Sentral-Europa fattig vil jeg tørre å spå at hevnen ikke vil halte. Ingen ting kan da utsette den endelige krigen veldig lenge. som vil få grusomhetene av den siste tyske krigen til å blekne…»

«Politikken som består i å redusere Tyskland til trelldom, ydmyke og degradere livene til millioner av mennesker, og frata hele nasjonen dens lykke burde være avskyelig og frastøtende…»

I Hellas har man nå fått den første europeiske regjeringen som tør gå imot EUs årelating av økonomien ved deres nådeløse kuttpolitikk. Om de gjennomfører politikken de har antydet og hva straffereaksjonene på det eventuelt vil bli, gjenstår å se, men sjansen for at Keynes grusomme profeti igjen vil slå til er i alle fall redusert. Uansett hva som skjer vet vi at Hellas ikke vil gå konkurs.

Teksten ble først publisert på Radikal Portal: http://radikalportal.no/2015/02/11/land-gar-ikke-konkurs-heller-ikke-hellas/

Mer fra: Kultur