La rikingene betale

NOTRE-DAME: Formuende franskmenn vil bidra. Men viktigst av alt er skattepengene.

Da milliardærer og selskaper fra fjern og nær plutselig bladde opp summer i hundremillionersklassen for å restaurere Notre-Dame etter den ødeleggende brannen før påske, tok det ikke lang tid før reaksjonene kom. Hvis pengene sitter så løst etter en brann i en katedral, hvor er viljen til å betale for verdens fattige?

Riktignok tilhører Notre-Dame vår felles verdensarv, men verden syke, undertrykte og fattige er tross alt våre brødre og søstre i nød. I ufattelig nød. Hvor er viljen til å betale for dem, liksom? Da er det åpenbart ikke evnen det er noe i veien med, men viljen. Både fra de enkeltpersoner, familier og bedrifter som ville sole seg i glansen av egne donasjoner, men også politikerne og verdenssamfunnet som lar de samme grafse til seg så mye at de kan gjøre nettopp det. Men er det virkelig så enkelt? Bare få rikingene til å betale mer så løser alt seg?

Det er ikke vanskelig å være enig i hvor urettferdig dette intuitivt virker. Den enkleste løsningen er at verdens rikinger skal betale mye, mye mer til både verdens fattigste og vår verdensarv. Men enkle løsninger er ikke alltid det beste, selv om det er riktig at mange burde betale mer enn de gjør i dag. Det ser vi blant annet på skattleggingen av internasjonale selskaper, som i mange tilfeller helt lovlig kan organisere seg vekk fra skatteforpliktelser lokalt. Aggressiv skatteplanlegging og skatteflukt utgjør en alvorlig trussel mot markedsøkonomiens spilleregler. Det skaper skjeve konkurranseforhold, undergraver tilliten til skattesystemet og frihandel, samtidig som vi taper viktige skatteinntekter som sikrer velferden vår. Vi som vil beskytte en godt regulert markedsøkonomi, bør være mest bekymret for utdaterte reguleringer. Dessuten, når noen betaler mindre, så betyr det at andre må betale mer. Også her i Norge.

Mens norske bedrifter som har alt sitt virke i Norge og ikke kan drive skatteplanlegging mellom kontorer i ulike land, kan internasjonale selskaper flytte på overskudd til andre kontorer. I februar 2017 publiserte SSB en artikkel der de skrev at så mye som 50 milliarder kroner av inntjeningen til selskaper som driver leteboring på norsk sokkel, kan ha unnsluppet beskatning siden 2001 på grunn av aggressiv skatteplanlegging. I 2016 omsatte Google Norge offisielt for 121 millioner kroner, men den reelle andelen av markedet antas å være 2,5 milliarder kroner. Google Norge betalte 2,9 millioner i skatt i 2016, samtidig som de konkurrerer mot norske lokalaviser om sårt tiltrengte annonseinntekter. Mens den norske turtøyprodusenten Stormberg og internasjonale Nike omsatte for henholdsvis 3724 og 1879 millioner kroner i samme periode, betalte Stormberg 53 millioner kroner i bedriftsskatt mot Nikes 21 millioner.

Det vi trenger er ikke nødvendigvis mer skatt, men bedre skatt.

Bedre internasjonal beskatning vil øke skatteinngangen til landene der de internasjonale selskapene har virksomhet, skapt likere konkurransevilkår og samtidig fått inntekter til både offentlig velferd og verdens kulturarv. Noen kunne betalt mindre, men mange ville betalt mer. Hensikten med det internasjonale skattesystemet var aldri at selskaper skulle la være å betale skatt, men at de ikke skulle betale skatt av samme sum flere ganger.

Den gode nyheten er at Norge er en aktiv deltaker i arbeidet for en bedre internasjonal skattlegging i OECD, som neste år kommer med sine anbefalinger. Den dårlige nyheten er at dette har tatt tid og det fortsatt vil ta tid før løsninger er på plass.

Selv om dette åpenbart haster, er det bedre å sørge for et rettferdig og robust internasjonalt skattesystem enn haste på plass en norsk Google-skatt eller andre særskatter. Faren ved å innføre ensidige nasjonale ordninger er at det kan bli vanskeligere å få på plass en fellesløsning internasjonalt. Internasjonal oppslutning om nye reguleringer er en forutsetning for at dette lykkes. Det gjelder ikke minst de fattigste landene i verden, som ofte kommer dårlig ut når de internasjonale selskapene og de lokale politikerne blir enige om systemer som sjelden kommer befolkningen til gode.

Hva så med enkeltpersoner og familier som sitter på store formuer eller ledere som tjener mer enn sin vekt i gull? Jo, også her finner vi flere som kan betale mer, men kanskje også mange som kan betale mindre. Dette er hovedsakelig et nasjonalt anliggende. I Norge betaler faktisk de ti prosent rikeste nå førti prosent av all personskatt, mer enn det de gjorde med Ap, SV og Sp i regjering. De med de bredeste skuldrene skal bære den tyngste børen, og det gjør de. Men ofte handler det ikke bare om å betale skatt, men både hvordan skattene er utformet og hva de finansierer. Det skal fortsatt være rimelig og rettferdig ovenfor den som betaler.

Når politiet nylig fant en milliard kroner i kontanter i hjemmet til Sudans avsatte president, Omar al-Bashir, så er det ikke gitt at andre som har skapt sine egne formuer, ikke stjålet dem, skal betale mer for å få landet ut av fattigdom. Pengene må også brukes riktig. Enten det er i verdens fattigste land, der korrupsjon og dysfunksjonelle systemer spiser opp velferden til innbyggerne, eller i Norge, der en relativt høy skattevilje ikke må undergraves av et urettferdig skattesystem eller offentlige tjenester som ikke kan forsvare kostnadsnivået.

Vi trenger med andre ord bedre skattesystemer, både internasjonalt og nasjonalt. Uavhengig av dette, så er det bra at private ønsker å bidra til å gjenoppbygge vår felles kulturarv. Om det gir dem mulighet til å sole seg i glansen av sin egen godhet, så gir det oss andre muligheten til å tenne et lys i Notre-Dame en gang i fremtiden. Det er også et gode for fellesskapet. Ikke alt trenger å være stat. Og rikingene må gjerne betale.