KrFs gjennomslag i abortspørsmålet er bare ett element i vinterens store diskusjon rundt abort, fødsler, og hvem det er som egentlig skal bestemme over kvinnekroppen. Et problem som er presserende for mange kvinner i Norge, er det faktum at de ikke har reelle muligheter til å bestemme hvor mange barn de ønsker å få, og at det fødes barn som ikke er ønsket. Det burde bekymre regjeringa i langt større grad enn de fåtall kvinnene som velger, av ulike grunner, fosterreduksjon.
Regjeringsplattformen er full av uforpliktende formuleringer om abortforebygging. Det gjelder blant annet det vage punktet om å «Gradvis utvide ordningen for gratis langtidsvirkende prevensjon opptil kvinnen er 24 år.» Men dersom KrF og regjeringen genuint er opptatt av å redusere aborttallene i Norge og hindre uønskede svangerskap, så bør de sette alle krefter inn på å gjøre mer av det vi vet fungerer: skaffe tilgang til gratis langtidsvirkende prevensjon og flere jordmødre som kan veilede og gi kvinner kunnskap og makt over eget liv. Da holder det ikke å stoppe ved 24 års alder.
Det er heller ikke klokt å bygge ned barseltilbudet og overlate et altfor stort ansvar til kommuner som ikke er satt i stand til å ta vare på dem som sendes hjem stadig tidligere etter en fødsel. Det er en skrikende mangel på jordmødre i norske kommuner, og det må vi gjøre noe med.
Regjeringa skal være trygg på at vi jobber på alt vi kan. Antall jordmødre er mer enn doblet i Oslo under vårt byråd, og i år vil vi dele ut mer enn 3000 gratis spiraler og/eller p-staver. Vi vet at det i flere bydeler i Oslo er kvinner som har svært begrensede kunnskaper om egen kropp, seksualitet og reproduksjon, og at kunnskap om prevensjon er fraværende hos mange.
Uten en kraftig satsing på å ansette flere jordmødre som kan bygge tillitsrelasjoner og informere og veilede både kvinnen og familien rundt, så vil vi aldri nå regjeringens mål om å redusere aborttallene med en tredjedel. Men enda viktigere: Vi vil aldri nå målet om kvinners frigjøring.
For kvinnekampen er langt fra over. I Oslo kjemper vi hardt for at alle kvinner, uavhengig av bakgrunn eller livssituasjon, skal få de samme mulighetene til å ta informerte og selvstendige valg om sine egne kropper.
Og det er dette en feministisk likestillingspolitikk handler om: Det er kvinnen, og bare kvinnen, som skal bestemme hvor mange barn hun ønsker. Verken Ropstad, Amundsen eller Erna vet best. Da må den moralistiske pekefingeren senkes, og heller stikkes i jorda slik at vi treffer med politikken.