Innenriks

La oss friskmelde de flinke!

”Du er for pen til å bry deg med sånne viktige ting. ” Det fikk jeg høre fra noen forretningsmenn på byen etter å ha slengt meg med i en samtale om finans, strategi og fremtid. Som om utseende mitt hadde noe med temaet å gjøre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
”Du da, jenta mi, du har vel ikke så mye å komme med du?"
Det slang samme fyren over bordet. Fordi jeg plutselig ble stille.
Han kalte meg ”black beauty” i samme slengen.
Han kalte meg deretter ”silent black beauty” fordi jeg fortsatt ikke gadd å svare han. Og så lo han godt.
Jeg hevet meg over det. Jeg tenkte han var full og usikker. Jeg tenkte han bare prøvde å herske.
Jeg var smart. Jeg var flink.
I stedet for å bli sint, ble jeg taktisk.
Jeg spurte om hans meninger og råd i forhold til inflasjon, økonomi, strategi og bunnlinje.
Jeg spurte og gravde, og svarte tilbake med en sarkastiske tone som han ikke forstod.
”Nei, sier du det? Sånt vet jo ikke jeg. Så flott du kan lære meg noe da”.
Han ble stolt, og sa ”ja ikke sant” tilbake.
Jeg spurte så mer inngående og mer kritisk.
Han ble usikker og begynte å famle med ordene. Han ble overrasket over at ”black beauty” kunne stille kritiske spørsmål om viktige ting.
Han møtte seg selv i døra. Han klarte ikke svare for seg.
Jeg svarte.
Og vant. Fordi jeg er en ”flink pike”. 
Jeg tar vanligvis slike situasjoner med en klype salt.
De er tross alt, og heldigvis, i mindretall.
Disse forretningsmennene som faktisk ikke skjønner at utseende ditt ikke samsvarer med ditt intellekt, er faktisk i mindretall. 
Det er det viktig å understreke. 
Problemet er bare at det er disse mennene som roper høyest.
Det er også disse mennene som mener de "flinke pikene" må lære å bli som dem.
De må bli som menn. For å ha noe å komme med. 
Jeg pleier å le av slikt. Jeg spøker tilbake. Jeg kommer med en snerten og kanskje frekk kommentar for å vise at ”piker” kan spøke de også.
Jeg viser at vi ”piker” tross alt har selvironi.
Selvfølgelig kan ”silent black beauty” være frekk, smart og ha meninger.
Til og med i samtaler med forretningsmenn.
Denne gangen valgte jeg dog å ikke spøke. Jeg ville møte fordommene hans.
Fordi jeg visste han hadde feil.
Jeg var flink. I ordets rette forstand.
Jeg står frem som ”flink pike”.
Nei, jeg er ikke utbrent. Jeg er ikke deprimert. Jeg er ikke på vei til å knekke. Jeg er ikke destruktiv. Jeg er ikke for opptatt av å tilfredsstille alle andre. Jeg er heller ikke for pliktoppfyllende og for snill.
Jeg er bare flink. Rett og slett.
De kaller det et syndrom. Det å være flink. Det å være pike.
Slutt å jobb så mye. Slutt å stress så mye. Slutt å still opp for alle andre. Det gagner deg ikke.
Du blir syk. Psykisk syk. Fysisk syk. Sier dem.
“Alle” blir det.
Det er på tide å gå bort i fra å sykeliggjøre de flinke jentene.
Sannheten er at flinke jenter blir først og fremst flinke.
Helt sant.
De blir gode. De blir smarte. De blir en ressurs. Enkelt og greit.
Vi er så vant til å se det som en svakhet.
Så vant er vi til dette begrepet, at det faktisk blir brukt feil.
Et begrep som i utgangspunktet skal beskrive mennesker som jobber over evne, og dermed sliter med depresjon og angst, blir automatisk i stedet rettet mot de ambisiøse kvinnene som yter maksimalt for å nå langt.
Det blir brukt mot de flinke og smarte ”pikene” som har et ønske om å levere.
La oss fremover bruke riktige, psykologiske begreper på de riktige diagnosene. 
"Flink pike" er ikke en sykdom. Det er ikke et medisinsk korrekt begrep. Det er heller ikke dekkende for å beskrive de som faktisk sliter med å få hverdagen til å fungere. Er du deprimert, så er det det du er. Sliter du med angst, så er det det som er sykdommen. La psykologen sette diagnosen.
Og la oss slutte med selvdiagnostisering. Det kan faktisk ødelegge mer enn man tror. 
Et kjapt søk på nettet, gjør meg skremt av hvor langt dette begrepet har nådd, og hvor mye det faktisk heller ødelegger enn beskriver.
En 16-årig jente skriver et innlegg på et forum.

"Jeg har jo antakelig”flink-pike syndrom”. Burde jeg søke hjelp?"

Bakgrunnen for spørsmålet hennes var at hun var redd for å få dårlige karakterer, og redd for kritikk. Hun var redd for å gjøre noe galt, og beskrev en situasjon der hun hadde rotet bort togbilletten sin på toget, og dermed hadde fått en stressreaksjon på dette da hun kom hjem. 

Hun avslutter innlegget med setningen: "Og vet dere om dette rett og slett er helt normalt?"

Nettopp. 

Det er det det er. Normalt. 

Det å diagnostisere slike situasjoner og dytte alle flinke "piker" under en lite dekkende paraply, har motsatt effekt enn hva man kanskje i utgangspunktet skulle tro. Paraplyen er stigmatiserende.

Den er med på å dyrke sykeliggjøringen av flinke og smarte jenter.

Dersom vi går bort fra å sykeliggjøre de flinke og friske, kan man også lettere hjelpe de som faktisk sliter.

La oss fremover fokusere på å fremme ordet "flink".
La "flink" være noe å trakte etter, i stedet for å bruke det som en hersketeknikk i det daglige. 
La oss unngå at begrepet blir misbrukt, overført og misforstått.
Slik "flinke piker" blir.
”Piker” ja. Ikke kvinner. En hersketeknikk i seg selv.
Jeg får høre det ofte.
Du må ikke fokusere så mye på karriere.
Du må ikke stresse.
Du kan møte veggen.
Det er det de sier.
Du ”møter veggen” når du jobber.
De flinke kvinnene gjør visst det.
De sier det som det er et faktum.
A-Magasinet hadde til og med en artikkel om det. 
Menn ga "flinke piker" råd om hvordan de skulle takle hverdagen. De måtte bli som menn.
De måtte få seg en hobby for å koble av.
Du står tross alt i fare for å bli syk. Når du er flink.

De skjønner ikke at når du sier ja, så er det en bevisst handling, og ikke en handling tatt av dårlig samvittighet.

Du tør og ikke minst vil, ha en stemme.

I familielivet. I næringslivet. I samfunnet.

 

Vel, de skjønner det nok. Det bare skremmer dem. At ”flinke piker” kan nå langt.

 

Det er begrepet i seg selv som har nådd langt. Det har gått så lang at det til og med har nådd ut til psykologien. 

Det psykologiske klinikken Helplink har skrevet om det å være flink pike på sin egen nettside.

Flink-pike-syndrom, eller FPS, som de kaller det, er ikke en diagnose, et veletablert faglig begrep, eller et medisinsk syndrom.

Allikevel har de svaret på hvordan syndromet kan kureres.

De beskriver at flinke piker er ”opptatt av å utføre sine oppgaver på en god måte, og imøtekomme andres forventninger.”

Videre skriver de at “Man anstrenger seg hardt for å fremstå som kompetent, flink, eller til og med best.”

 

Tenk at flinke piker vil bli best. Dette må kureres.

 

På spørsmålet om hvordan man kan kurere FPS, ja det er selvfølgelig viktig med forkortelser når man snakker om et syndrom, så skriver de følgende:

“Det finnes ingen hurtigvirkende løsning på flink pike-syndrom. Tilstanden er over lang tid blitt en del av den rammedes personlighet og en måte hun eller han forstår seg selv og verden på. Men gjennom samtaler med psykolog, kan man få hjelp til å bryte med dette destruktive mønsteret og få det bra igjen.”

 

Ja, de skriver vi må bryte det destruktive. 

Uten å tenke på at tankegangen i seg selv er destruktiv mot de flinke "pikene".

 

De skriver at syndromet kan gjelde menn også.

Det finnes faktisk flinke menn.

Det er bare at de ikke blir omtalt som ”piker”.

 

Det er på tide å fjerne stempelet.

 

På flinke kvinner.

La oss løfte opp de flinke.

La oss gå bort i fra å sykeliggjøre.

Det er tross alt de flinke som endrer. Uansett kjønn.

Mer fra: Innenriks