Norske Maria (4) er blitt en kasteball i det nådeløse norske asylsystemet. Marias mor kom til Norge fra Kenya for sju år siden. Hun var fem måneder på vei med Maria da hun søkte asyl i 2008. Moren fikk avslag på asylsøknaden fordi hun oppga falskt navn. Det er det ordnet opp i. Moren har nå et originalt pass. Likevel fastholdt Utlendingsnemnda utkastelsen. Byråkratene i nemnda avslo også en søknad om familiegjenforening. Marias mor anket til domstolen, men tape ankesaken i tingretten og nå nylig i lagmannsretten.
Alt håp for lille Maria er likevel ikke ute. Organisasjonen SEIF (selvhjelp for innvandrere og flyktninger) vil anke til Høyesterett. Hvis heller ikke landets høyeste domstol lar nåde gå for rett, gjenstår Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Der har Norge tapt saker før. Norsk asylpolitikk har ikke godt ord på seg i utlandet. Det er oppsiktsvekkende at stortingsflertallet har vedtatt en asylpolitikk der det å begrense innvandringen er viktigere enn hensynet til små barn som uforskyldt er kommet i en håpløs situasjon.
Da KrF og Venstre ble enig med regjeringen om en samarbeidsavtale, skrøt KrF-leder Knut Arild Hareide av at de hadde fått gjennomslag for kravet om at asylbarn som har oppholdt seg lenge her i landet, skulle få bli. Det var for godt til å være sant. Det viste seg at avtalen hadde like mange huller som en Jarlsbergost. En avtale om asylbarn som ikke lar Maria og hennes mor få bli her i Norge, er ikke verdt det papiret den er skrevet på.
Georg Schjerven Hansen i SEIF sa til Dagsavisen i går at Maria-saken er spesiell. Det finnes ingen tilsvarende saker. Saken har derfor stor prinsipiell interesse og burde derfor engasjere våre politikere. Loven må endres. Politikerne må forstå at det er en stor skam at vi har en asylpolitikk som gjør at Maria skal kastes ut av Norge.