Kvinner som vil og kan

Alle kvinner, uansett etnisk tilhørighet, skal ha adgang til den kunnskap og de standarder man har i det norske samfunnet.

Norge er et av de landene i verden hvor likestillingskampen har kommet lengst. Det er i hvert fall det vi ønsker å tro. Men vi har en jobb å gjøre for å styrke minoritetskvinners rettigheter, og frigjøre dem fra tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Les også: Det ligger en implisitt trussel i den alminnelige rasismen

Fire av ti innvandrerkvinner mellom 16 og 34 år er ikke sysselsatte gjennom jobb eller skole. Innvandrerkvinner faller utenfor arbeidsmarked og skole, og mangel på nettverk er et alvorlig problem. For å klare å gjøre noe med dette er det viktig å ha kjennskap til de utfordringene minoritetskvinner sliter med. Det finnes minoritetskvinner som lever ganske isolert innenfor sine familier, og det finnes kvinner som er født og oppvokst i Norge, som behersker norsk fullt ut og som deltar aktivt i både arbeids- og samfunnsliv.

Les også: Adam ble kalt «apekatt og «negerarbeider»: - Alt jeg ville ha var en meningsfull jobb»

Mange av innvandrerkvinnene er uten tilstrekkelige norskkunnskaper, og deltakelsen deres i arbeids- og samfunnsliv er ganske lav. Dette har ført til at de i mange tilfeller har blitt en minoritet blant minoritetene. Årsakene til dette er blant annet at de har omsorgsoppgaver innen familien som gjør at de ikke kommer seg ut i samfunnet.

En annen viktig bremsekloss for minoritetskvinners deltakelse i arbeidslivet, er at de møter store vanskeligheter med å få godkjent utdannelse og yrkespraksis fra utlandet. Det er på høy tid å få på plass en treffsikker ordning for å få synliggjort og dokumentert både den formelle og uformelle kompetansen disse ressurssterke kvinnene sitter inne med. I tillegg må norskopplæringen bli mer målrettet i den forstand at den kvalifisere den enkelte inn i arbeidslivet.

Les også: Støtter apartheid og hevder han kan kurere homofili

Alle kvinner, uansett etnisk tilhørighet, skal ha adgang til den kunnskap og de standarder man har i det norske samfunnet. Dette er slett ikke en selvfølge for mange kvinner i Norge i dag. Derfor må det føres en bevisst politikk som motvirker holdninger og prosesser som isolerer minoritetskvinner.

Valget skal ikke stå mellom full underkastelse eller fullt brudd med egen familie og eget miljø, fordi man ikke velger å følge det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret hvor kvinnens plass er i hjemmet, og hvor en er «dømt» til å leve i familieforhold der kvinnen er underordnet mannen. For å vinne denne likestillingskampen må vi ta et felles ansvar. Det gjør vi best ved å støtte og hjelpe minoritetskvinner i kampen om frihet til å velge sitt eget liv, enten det gjelder valg av utdanning eller ektefelle, og få delta i samfunnet på sine egne premisser.

Les også: Forskere kritiske til å dømme barn til forvaring

Vi vet at det er stort behov for arbeidskraft, spesielt innenfor pleie- og omsorgssektoren, samtidig som vi har mange minoritetskvinner med uformell, men meget verdifull kompetanse på dette området.

Mange av disse kvinnene ønsker å komme seg ut i arbeid, men barrierene er så store at de gir opp før de lykkes. Dette er en sløsing med menneskelige ressurser som samfunnet ikke har råd til.

Vi har sett flere eksempler på arbeidsgivere som ikke ville ansette kvinner, enten fordi de er mørke i huden eller bruker hodeplagg. Det fundamentale må være hvorvidt den enkelte er kvalifisert, og dyktig nok til å håndtere en gitt stilling, ikke hvilken religiøs eller etnisk tilhørighet en har.

Les også: Insulinpumper kan hackes

Dette understreker betydningen av det holdningsskapende arbeidet, som fordrer at holdningene hos både offentlige og private arbeidsgivere endres. Skal kvinner med minoritetsbakgrunn bli sterke og synlige medborgere, må de få reell mulighet til å bli selvstendige og selvhjulpne.

For å møte minoritetskvinners utfordringer må debatten løftes fra et symbolnivå til de faktiske hindringene de opplever i sin hverdag.

Les også: Slottet sier nei til skulptur om Oslos rusmiljøer i egen park

Minoritetskvinner kan oppleve dobbeltdiskriminering, både fordi de er kvinner og på grunn av sin etniske bakgrunn. Kvinner fra ikke-vestlige land har for eksempel oftere problemer med å skaffe seg relevant jobb, selv om de er oppvokst i Norge. Jeg vil ha flere konkrete tiltak for minoritetskvinner på arbeidsmarkedet. Jeg mener at det skal være mulig for minoritetskvinner å være en likeverdig del i det norske samfunnet.

Jeg ønsker å jobbe for bevisst rekruttering av minoritetskvinner i offentlige sektor. At loven mot diskriminering skal brukes mer aktivt på arbeidsmarkedet. Jeg vil jobbe mot at Oslo kommune aktivt skal rekruttere kvalifiserte minoritetskvinner.

Les også: Raymond har mistet en av tre velgere

Jeg vil opprette mentorordning for kvinnelige ledere med minoritetsbakgrunn. Stimulere gründerlysten og skreddersy opplæring rettet mot innvandrerkvinner som ønsker å bli selvstendig næringsdrivende. Jeg vil sørge for mer effektiv godkjenning av utenlandsk utdannelse, men også klare å nyttiggjøre seg den uformelle kompetansen som mange innvandrerkvinner har innen pleie- og omsorg – en sektor som tross alt skriker etter flere ansatte.

På den måten løser vi prekære samfunnsbehov, samtidig som vi gjør disse kvinnene til sterke og synlige medborgere.

De trenger muligheten til å bli selvstendige.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!