Debatt

Kvinner og menn kommer aldri til å bli like

Likestilling blir ofte illustrert ved en rettferdighetsvekt, der menn og kvinner blir båret av hver sin skål som utgjør balansert vekt. Det er en klassisk fremstilling med et tydelig budskap, men det er likevel noe ved den som kan skape forvirring. Det er denne bærende stammen i midten som ofte forblir udefinert – hvor er det egentlig vi ønsker å stilles likt?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Rettigheter er et intuitivt svar. Muligheter er et annet. Jo mer spesifikt begrep vi navngir denne stammen, desto lettere er det å finne balansen i vekta. Iblant kan innebyrden for stammen bli så vid at vi til slutt kommer til ordet ‘livet’. Det vil si at vi stilles likt på alle mulige områder, og det forutsetter til slutt at vi er identiske. Likestilling kommer ikke av seg selv, sier feministene. Nedenfor står det tre utsagn fra et utvalg selverklærte feminister; et utvalg som kan tyde på en generell neglisjering av vesentlige ulikheter mellom de to kjønn.

«Hvis menn går med bar overkropp skal vi kvinner også gjøre det»
For noen uker siden var det en svensk nittenårig jente som stilte seg toppløs på et klassebilde. Hun ønsket å normalisere kvinnens overkropp på lik linje med mannens. Poenget er anslående, men argumentasjonen for påstanden er verdt å analysere. Det blir gjort en sammenligning mellom kjønnene her. En rettighet ønskes å gjøres lik mellom kjønn som er ulike. Å bruke begrepet «bar overkropp» er en måte å møte ulikheten mellom kvinnens bryster og mannens brystvorter. Hvis vi ser på normen om å dekke til kjønnsutpregede kroppsdeler, sammen med det faktum at kvinnebryster er en slik kroppsdel, finner vi forklaringen på hvorfor menn har lettere for å kaste skjorta. Hvis vi aksepterer kjønnenes ulikhet, og fremdeles ønsker å kaste bikinitoppen reaksjonsløst, så er det mer hensiktsmessig å angripe den over nevnte normen i sin argumentasjon. Når ting er ulikt, som menn og kvinner er, må man forandre på heldekkende realia for å forandre den ene. Så, normen om å dekke til kjønnsviktige kroppsdeler og større hudareal generelt kan sikkert få sin kraft svekket ved en langvarig debatt. Ønsker vi egentlig det? Ønsker vi egentlig ikke å bevare litt av den helligheten som spennet mellom våre ulike tildekkede kroppsdesign gir?

«Målet er at kvinner og menn er likt representert i alle jobber»
Det er denne målsetningen som er grunnlaget for kjønnspoengene vi får utdelt i forbindelse med søknad på en rekke studier. Det er grunnlaget for at det banes vei for det underrepresenterte kjønn inn i landbruk og bedriftsstyrer. Dette fører til at det overrepresenterte kjønn, som oftest er menn, ikke får studieplassen eller stillingen
kun fordi de er menn
, til tross for at de har bedre karakterer eller er bedre egnet. Selv om de fleste feminister har jevnrepresenterte arbeidsplasser som mål, så er det klart at veien dit deler seg brått idet vi møter debatten om nettopp kjønnskvotering. Det kan tvert imot oppleves kvinnediskriminerende da det forutsetter en oppfatning om at kvinner er underlegne under like vilkår. La oss klare å erobre toppen der vi erstatter slike handicap-fordeler med motivasjon som eneste våpen, menes det. Da kan man spørre seg; med hvilken motivasjon? For å få en god statistikk som viser at Norge er verdens mest likestilte land? Det finnes all grunn til å tro på en naturlig årsak til at menn og kvinner velger ulikt i arbeidslivet, en årsak som har opphav i biologien. Igjen – la oss ikke glemme at menn og kvinner er født ulike, ikke bare utseendemessig, men vi er også utstyrt med ulike hormoner som påvirker drifter, temperament og sosial evne. En statistikk som viser at menn og kvinner er likt representert i arbeidslivet forteller dermed at det har skjedd en gradvis omforming av det ene eller begge kjønn, som går på bekostning av vår egentlige, biologiske identitet. 

«En kvinne uten en mann er som en fisk uten sykkel»
De færreste ville nok brukt en sammenligning som dette, men et vanligere utsagn er at «kvinnen er uavhengig av mannen». Hvorfor er vi så redde for å si at kvinnen er avhengig av mannen, likedant at mannen er avhengig av kvinnen? Helt sikkert er det at begge kjønn er uavhengige, i land som Norge, når det kommer til fysiologiske behov, trygghetsbehov og kanskje til og med sosiale behov. Hvis man fortsetter å ta utgangspunkt i Maslows behovspyramide vil de to siste behovene være anerkjennelse og selvrealisering. Det er sikkert noen som mener at de klarer seg foruten anerkjennelse fra det motsatte kjønn, men stort sett er det forbausende hvor tydelig vår desperasjon etter anerkjennelse er –
spesielt
fra det motsatte kjønn. Tinders store utbredelse kan forklares med dette behovet. Avdekkede hudoverflater til tross for minusgrader kan forklares med dette behovet. Det er i grunn forklaringen bak svært mange handlingsmønstre. Poenget er at det er helt naturlig nettopp fordi vi
er
avhengige av hverandre. Uten det motsatte kjønn ville vi ikke kommet en generasjon lengre.

Feminisme handler om kvinnen og hennes rettigheter, men noen ganger kan dette prosjektet ligne mer på en kamp mellom to parter hvor det ønskes èn vinner. Man kan ikke konkurrere i ulike klasser, likedant kan ikke menn og kvinner konkurrere i livet. La oss opphøye det motsatte kjønn og fremheve dets unike egenskaper, uavhengig av om det trekker han/henne først over målstreken – det vil være en seier med to vinnere.

Mer fra: Debatt