Innlegget er skrevet sammen med Elling Borgeraas, forskningsleder Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)
Tidligere praktiserte de fleste par fellesøkonomi. Siden mennene stort sett hadde høyere inntekt enn kvinnene, tjente kvinnene på denne ordningen ved at de la mindre penger inn i kassa enn de fikk igjen. I dag praktiserer flere par individuell økonomi, der partnerne deler på fellesutgiftene, men beholder resten til eget forbruk. Siden menn fortsatt tjener mer enn kvinner, sitter de igjen med mer penger til personlig forbruk. Er det da slik at kvinner med lavere inntekt enn sine menn tjener på å praktisere felles økonomi?
Tendensen til at flere par praktiserer individuell økonomi kan ses som en del av en større individualiseringstendens i samfunnet. Ifølge Anthony Giddens er individualiseringen et resultat av en økende globalisering med en etterfølgende de-tradisjonalisering. Vi styres nå mer av individuelle valg enn av tradisjoner. Når individualiseringstrenden gjør seg gjeldende i parforhold, går vi over fra å praktisere «romantisk kjærlighet» til å praktisere såkalt rene forhold. Vi trer raskere ut av samlivet når gleden eller nytten ikke lenger er hva den engang var. Selv om kvinner med lavere inntekt enn partneren taper på å praktisere individuell økonomi, indikerer norske og internasjonale studier at de fleste kvinner ønsker å praktisere denne formen for økonomisk fordeling. SIFO har presentert flere studier om samliv og økonomi. Studiene viser at flere gifte enn samboende par i Norge praktiserer fellesøkonomi. Blant annet viser studiene at flere gifte enn samboende deler på fellesutgifter og personlig forbruk, de har gjensidig testamente og de har bolig og hytte som felleseie. Mange opplever ekteskap som tryggere enn samboerskap, men i den grad ekteskap er en mer stabil samlivsform enn samboerskap, skyldes ikke dette primært trekk ved samboerskapet som institusjon. Det kan snarere forklares med trekk ved dem som inngår ekteskap. Kanskje er de mer tradisjonsbundne og innstilt på å knytte varige bånd.
En interessant observasjon i SIFO-studiene er at gifte menn synes å skille seg ut fra samboende menn. Det er flere gifte enn samboende menn som foretrekker fellesøkonomi. Det er også flere gifte menn som har egen bolig når de inngår samliv. Og de administrerer oftere husholdets økonomi. Men selv om de gifte mennene hevder å være husholdets finansielle forsørger, er de av den oppfatning at begge ektefeller har ansvar for innrette seg slik at de klarer seg dersom samlivet tar slutt. Dette kan tyde på at viljen til å dele ikke vil være like sterk etter en eventuell skilsmisse. En studie fra Københavns Universitet har vist at kvinner og menn oppfattes som selvforsørgende individer ved samlivsbrudd og at kvinners ubetalte omsorg og karrieretap i løpet av samlivet i liten grad gjøres relevant for det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd.
Selv om gifte kvinner i sterkere grad enn sine menn foretrekker individuell økonomi, indikerer SIFO-studiene at de langt på vei praktiserer fellesøkonomi ved at de velger å bruke pengene som er igjen etter at fellesutgiftene er betalt på familien. Siden kvinnene selv har valgt hva de vil bruke pengene til, oppfatter de trolig ikke selv at de med dette praktiserer fellesøkonomi. At kvinner velger å bruke pengene til personlig forbruk på familien i stedet for seg selv, er også observert i studier fra andre land. Blant annet rapporteres det fra Storbritannia at kvinner som tjener mer enn sine menn, er forventet å bruke egne penger på husholdet, mens menn i større grad er forventet å bruke dem på seg selv. Det framgår også at kvinners forbruk på familien blir sett på som personlig forbruk, mens menns personlige forbruk blir sett på som familieforbruk.
Sammenligner vi gifte kvinner med samboende, er det ikke åpenbart at ekteskapet er lønnsomt for kvinner. Flere gifte enn samboende kvinner gir uttrykk for at de mangler oversikt over husholdets økonomi fordi de i sterkere grad overlater kontrollen til ektemannen. På den andre siden oppgir flere samboende enn gifte kvinner at de betaler mer for mat og dagligvarer enn sin partner – en utgiftspost som ikke akkumulerer kapital, i motsetning til for eksempel nedbetaling av boliglån. Færre kvinner enn menn eier bolig når de inngår samliv. Dette gjelder særlig gifte kvinner. Dette er alarmerende i et likestillingsperspektiv fordi eierforholdet til boligen har stor betydning ved et eventuelt samlivsbrudd.
Det er ikke nødvendigvis er slik at kvinner med lavere inntekt enn sine menn tjener på å praktisere felles økonomi. Tvert imot kan kvinner som praktiserer individuell økonomi være mer robuste økonomisk ved at de i sterkere grad har erfaring med å justere utgiftene til personlig forbruk etter egen inntekt. En individualisert økonomi kan også bidra til å gjøre overgangen fra flerpersons- til enpersonshushold lettere rent praktisk. Kvinners ønske om å praktisere individuell økonomi til tross for lavere inntekt, er altså ikke et paradoks. Det er snarere en form for økonomisk beredskap i tilfelle samlivsbrudd. Gifte og samboende kvinner bør innrette seg på en måte som ikke bare sikrer økonomisk likestilling i samlivet, men også ved samlivets slutt. Studiene fra Statens institutt for forbruksforskning indikerer at kvinner og menn vanskelig kan være økonomisk likestilte så lenge én av partnerne, som oftest mannen, tjener mer enn den andre. Selv om ansvaret ligger hos det enkelte husholdsmedlem og husholdningen som helhet, er det fellesskapets oppgave å legge til rette for at likestilling på kort og lang sikt blir et reelt valg. Det betyr at vi må fortsette det møysommelige arbeidet det er å fremme økonomisk likestilling.