Nå nærmer det seg tiden hvor gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) skal snakkes om. LAR er behandling der opiatavhengige gis metadon eller buprenorfin fremfor å måtte bruke illegale stoffer som heroin. På en konsensuskonferanse som arrangeres av Helsedirektoratet i juni skal brukerstemmer, forskere og klinikere si noe om disse brukerne. Formålet med konferansen er å bestemme om dagens retningslinjer for gravide i LAR trenger redigering. Den gjør det.
Det siste halvåret har jeg blitt kjent med flere utfordringer disse kvinnene møter. Jeg gjenkjenner ikke disse i konferanseprogrammet. Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon ønsker å bidra, men vi har ikke fått taletid eller annen plass i arbeidet med retningslinjen. Her kommer uansett noen bidrag.
Det har blitt tydelig for meg at brukermedvirkning i mange tilfeller er fraværende. Jeg har blitt kjent med mennesker som allerede er utsatt for stigma fordi de har en fortid som rusmisbrukere, men også fordi de er i LAR. Å være gravid er å være sårbar. Å være gravid utløser et enda større behov for støtte. Kvinner som ønsker å slutte med medikamentene da de er redd for å skade fosteret blir møtt med en kald skulder av LAR-systemet.
Det er ikke bare retningslinjene som trenger revidering. Rutiner og holdninger er det første vi må ta tak i. Et av argumentene for å forsvare dagens praksis provoserer meg mer enn noe annet. Ikke bare frarådes gravide kvinner som er i LAR-behandling å slutte med medikamenter, men noen kvinner som bruker opiater opplever å utsettes for utilbørlig press for å starte opp på medisiner når de oppdager at de er gravide fordi «alternativet er så mye verre». Her undervurderer man morsinstinktet. Har ikke rusavhengige dette instinktet i seg? Akkurat som andre kvinner?
Konsekvensen av dagens praksis er at flere velger å trappe seg ned og av medikamentene på egenhånd når de blir gravide. De velger til og med å skjule for behandlere at de er gravide så lenge de kan. Det er ikke tvil om at det innebærer risiko for et foster å bli eksponert for disse medikamentene gjennom svangerskapet, men det kan også være risikabelt for fosteret å gå av medikamentene. Noe som må skje under tett oppfølging fra helsepersonell.
Etter å ha kommet seg ut av et liv som rusmisbruker vil naturligvis mange, både kvinner og menn, ønske å stifte familie. Det har vi like mye rett til som alle andre, uavhengig av om vi har gjort det ved hjelp av LAR eller annen behandling.
Nå må systemet ta dette innover seg og tilrettelegge for at mor og barn blir ivaretatt så godt som mulig. Så lenge vi skal gi kvinner i fertil alder substitusjonsmedisiner må dette være en del av pakka. Dette bør være et eget tema i samtaler mellom behandler og pasient. Ikke bare et informasjonsskriv du må undertegne når du blir inkludert i LAR. Mange papirer blir undertegnet ved oppstart i all type behandling. Hvem husker vel hva som sto i de papirene? Det må være mulig å planlegge å bli gravid i samråd med behandler. Kvinnene må få informasjon om risikoen det kan innebære å gå gjennom et svangerskap på medikamenter, og ved å trappe ned eller av medikamentene. Først da kan kvinnene ta et reelt valg basert på kunnskap, et såkalt samvalg.
Noen kvinner vil velge å fortsette på samme dose gjennom svangerskapet. Skader/plager som blir avdekket hos barn eksponert for LAR bortforklares ofte med ytre faktorer. At foreldrene har dårlig omsorgsevne, at barnet blir oppdratt av kun en forelder, dårlig økonomi er noen av forklaringene som gis. Her kommer barnevernet fort inn på banen, men i mange tilfeller velger de å ta over omsorgen for barnet fremfor å veilede. Kanskje har de forsøkt, men ser de ikke bedring på barnets tilstand legges ansvaret over på foreldrene, når årsaken kanskje er skade etter å ha blitt eksponert for sterke opioider. Da må de få tilbud om oppfølging under og etter svangerskapet. Det finnes mye god oppfølging til denne gruppen under svangerskapet. Men her kreves en kompetanseheving hos instanser som er i direkte kontakt med foreldre og barn, eksempelvis barnevern, barnehage, helsestasjon, sykehuspersonell, med flere.
Men hva med de som ønsker å trappe ned dosen eller slutte helt på medikamentene? En av kvinnene jeg snakket med fikk barn ganske tidlig i oppstartsfasen av LAR. Hun fortalte at hun ønsket å trappe ned dosen og opplevde at hun fikk god oppfølging. Hun fikk gjøre dette i sitt eget tempo og til den dosen hun var komfortabel med. Det at hun fikk medvirke i sin egen behandling ga henne mulighet til å fokusere på de viktige tingene i svangerskapet, nemlig å spise riktig, trene og forberede seg på morsrollen. En av kvinnene jeg har kontakt med fikk barn i nyere tid, etter at gjeldende retningslinje trådte i kraft. Hun valgte å skjule at hun var gravid for behandleren sin i 4-5 måneder og trappet seg ned ganske mye på egenhånd. Da hun fortalte det til sin behandler fikk hun beskjed om å trappe seg opp igjen på opprinnelig dose ellers fikk hun ikke mer oppfølging fra LAR. De mødrene som har ønsket å trappe seg ned eller av opiatene oppgir at årsaken er at de ikke ønsker å skade barnet. Hvorfor må de bruke tid og energi på å kjempe mot de som skal støtte dem når de bør bruke tiden på å ta vare på seg selv og forberede seg på morsrollen? De fleste av mødrene som har fått barn med ulike utfordringer sier at de kjenner på både skyld og skam for at de kan ha påført sine egne barn skader. Derfor er det viktig at fagfolk som skal gi råd gir korrekt informasjon.
To av kvinnene jeg har kontakt med har selv kontaktet døgnebehandlingsinstitusjoner bak ryggen på behandlerne sine for å få hjelp, fordi de ikke har blitt møtt på ønsket om nedtrapping. Det finnes gode tilbud som leverer spesialisert rusbehandling til gravide kvinner. Hvorfor henviser ikke LAR gravide til dem når de ønsker dette? Handler det om ressurser, holdninger eller kompetanse? Debatten må vi uansett ta og alle stemmer skal høres.