Innlegget er skrevet i samarbeid med Marianne Hurum, Mikkel Bugge, Knut Alfsen og Renée Rasmussen, alle medlemmer av styret i Kulturkampen
Vi lever i en spennende tid for norske kunst- og kulturuttrykk. Norske kunstnere leverer verk i verdensklasse, publikum strømmer til arrangementer og festivallivet blomstrer.
Samtidig har kulturlivet de siste fire årene lidd under kutt, omprioriteringer og manglende forutsigbarhet.
En kulturminister med god innsikt i sport og næring, men med lunken interesse for og liten innsikt i kultur, har i liten grad greid å ivareta og videreutvikle feltet.
Sittende regjering har holdt én fane høyt i kulturpolitikken: Kultur som næring. Dette er ingen ny tanke. De aller fleste som sysler med kunst og kultur er næringsorienterte. De vil nå fram til publikum, og de er selvsagt opptatte av å skaffe seg inntekter fra flere ulike hold. Men næringstanken alene skaper ikke de solide institusjonene og ordningene vi trenger for å fortsette å utvikle norsk kulturliv.
Hva driver egentlig kunstnere og kulturarbeidere med?
Noen skriver bøkene og andre selger dem. Noen lager filmene, andre selger billettene. I kulturlivets verdikjeder kommer næringen etter skapelsen. Det er en gjensidig avhengighet, men aktørene har forskjellige roller i arbeidet med å gi publikum kulturopplevelser av ypperste kvalitet.
De som tar den største risikoen når kunst og kultur blir til er de som sitter og dikter opp noe nytt, for eksempel en dramatiker, billedkunstner eller en komponist. De skaper noe ut av ingenting, som kan få stor betydning for mange mennesker, både publikum og alle de som jobber med verket videre. Det kan være flere hundre navn på rulleteksten på en film.
Offentlig støtte er grunnmuren i mye av den norske kulturens økonomi, og er ofte med på å muliggjøre etableringen av kunstnere og kulturbedrifter. Slik må det være i et lite land, med et lite språk og ikke minst et lite marked. Mange av de støtteordningene som finnes i dag, har vokst frem over flere år og fungerer godt, med lite byråkrati og høy faglighet i vurderingene.
Når teatrene, filminstituttet, festivaler og museer får kutt, rammer det mange. Først og fremst rammes publikum, men også eksisterende og potensielle arbeidsplasser innen kulturbransjen. Når utøvernes frie midler ikke justeres etter pris- og lønnsvekst, minsker mulighetene til å realisere kunst.
Å bygge opp et kunstnerskap, en kulturbedrift eller en festival tar tid. Forutsigbarhet i bevilgningene og andre rammebetingelser er en forutsetning for å lykkes. Når ordninger forsvinner og bevilgninger uteblir, må man ofte starte på nytt. Å kutte i kulturmidlene er et rent tapsprosjekt - for kvalitet, levekår og for folk flest, brukerne av kulturen.
Tiden er over for politikere som mener kunstnerne blir friere bare de blir fattigere og at målet med offentlig støtte til kultur er å gjøre kulturen mindre avhengig av offentlig støtte. Kunst og kultur er mål i seg selv.
Vi trenger et nytt blikk nå. Det er på tide med en regjering som vil forplikte seg overfor kulturlivet, og som vil gi kulturlivet tillit og stabilitet. Vi trenger kulturministre som går på teater og utstillinger, som leser bøker og som vet hva en kulturopplevelse kan bety. Vi trenger politikere som skiller mellom de ulike kulturaktørenes roller. Vi trenger en regjering som forstår de ulike behovene til de som skaper og de som selger og som bygger lovverk som ivaretar alle parter. Vi ønsker politikere som ser kulturens store verdi for alle mennesker, selv om den ikke alltid er målbar.
Vi frykter konsekvensen for kulturlivet med en fortsatt blå-blå regjering. Derfor jobber vi for et regjeringsskifte til høsten. Én prosent av statsbudsjettet til kultur gir forutsigbarhet og viser vilje og ambisjoner på Kulturlivets vegne.
Stem for en ny regjering!
Godt valg!