Innlegget er skrevet i samarbeid med Hilde Tørdal, styreleder i Norske Billedkunstnere, Katinka Maraz, styreleder i Forbundet Frie Fotografer, og Mari Opsahl, politisk rådgiver i Norske Kunsthåndverkere og Jørgen Karlstrøm, styreleder i Norsk Komponistforening.
Det er ikke nok at det ble skapt kunst for hundre år siden. Skal kunst fortsatt kunne skapes i Norge må kunstnerøkonomien prioriteres. Vi trenger kunsten til å forstå og fange opp komplekse samfunnsendringer som skjer i dag. Men kunsten er ikke bare et middel, den har egenverdi. Skal det finnes kunst, må det legges til rette for den.
Utredningen «Kunstens autonomi og kunstens økonomi», bestilt av Solberg-regjeringen (2015), viste at det er et økende gap mellom kunstnere og resten av befolkningen. De fleste kunstnere faller dessuten utenfor velferdsstatens godt utbygde sikkerhetsnett fordi de sjelden er ansatt og har så lave inntekter at de verken har råd til å spare til pensjon eller kjøpe forsikringer som trygger dem ved sykdom. Regjeringen har, på tross av denne innsikten, verken i fjorårets eller dette årets forslag til budsjett, levert tiltak for en bedre kunstnerøkonomi.
Regjeringens kulturnæringssatsing får derimot en betydelig økning gjennom Kreativt Norge. Satsingen sies og skulle bidra til vekst og arbeidsplasser via økt investering i kunst- og kultur. Det er fint hvis det skjer, men Kreativt Norge er ikke et tiltak innrettet direkte for å bedre kunstnerøkonomien. Og det bør ikke være markedskreftene som styrer hvilken kunst og kultur vi skal ha tilgang til i landet vårt.
Skal det finnes et mangfold av kunstuttrykk, må det eksistere gode rammebetingelser. Og en må satse på bredden. Det vet vi fra idretten. Det er vanskelig å forutse hvem som får et gjennombrudd. Det samme gjelder kunsten. Hvem går inn i kunsthistorien? Det er nok av historier om kunstnere som ikke ble anerkjent før etter sin levetid. Dessuten er det svært mange såkalt «usynlige» kunstnere som er og har vært betydningsfulle for andre kunstnere og deres kunstneriske utvikling. For mange av de «store og kjente» har disse såkalt «usynlige» kunstnerne vært helt avgjørende.
Kunstnernettverket samler 20 landsomfattende organisasjoner med omlag 25.000 medlemmer som er skapende og utøvende kunstnere i Norge. Vi mener at statsbudsjettet for neste år må satse på midler som går direkte til kunstneren og at disse tildeles på kunstens egne premisser. Bare slik kan vi sikre at kunst fortsatt vil bli skapt av kunstnere fra alle samfunnslag og innen ulike kunstretninger.
Vi har fire krav:
1. Fullføre lønnsreformen for kunstnerstipend.
Det henger høyt å få stipend; kun 10% av søknadene innfris. For de kunstnerne som får, gir stipend en basisinntekt for det kunstneriske virke. Stipend gir frihet til å skape kunst på tvers av de kortsiktige markedsinteressene. De visuelle kunstnerorganisasjonene utarbeidet våren 2015 en treårig lønnsreform for kunstnerstipendene etter mange år med realnedgang. Reformen fikk bred støtte i Kunstnernettverket. Målene for reformen er at statens kunstnerstipend skal tilsvare femti prosent av en gjennomsnittlig norsk heltidslønn, og holde seg på dette nivået. Dette vil vi gjøre ved å koble dem til statlig lønnsvekst. Netto kostnad for lønnsreformen for 2017 er beregnet til 14,4 mill. kr. Dette er et lite løft for regjeringen, men et stort løft for kunstnerne.
2. Oppnevning av stipendkomiteer.
Vi er dypt bekymret over at regjeringen ønsker å gjennomføre endring av innstilling og oppnevning av stipendkomiteene. Stipendene er en grunnmur i kunstnernes virke og har sin legitimitet ved at andre fagfeller, valgt gjennom åpne demokratiske prosesser, vurderer arbeidet som viktig nok til å motta stipend. Hvem andre enn kunstnerne selv har innsikt i alle sider av kunstnernes virke og kan bedømme det? Kunstnernettverket står samlet i kravet om at stipendene skal forvaltes av kunstnerorganisasjonene.
3. Friske midler til Norsk Kulturfond.
Norsk kulturfond ble frosset i fjor og avspist med kun prisjustering i år. Rådsleder i Norsk Kulturråd, Tone Hansen, kaller statsbudsjettet et svik mot hele kunstfeltet. Når fondet ikke øker i takt med samfunnet for øvrig rammes særlig kunstnerne og de små institusjonene. Hvis de store institusjonene skal få pris- og lønnsvekst vil det være lite igjen til frie søkbare midler og det som gir bedre vilkår for kunstnerne. Vi trenger friske midler for å stimulere den delen av kunst- og kulturlivet som står for innholdet og faktisk produserer kunsten.
4. Internasjonal satsing.
Utenriksdepartementet har redusert støtten til nærings- og kulturfremme med hele førti prosent. Da Solbergregjeringen tok over for Stoltenberg i 2013 lå bevilgningen på 99 millioner. I år er den i underkant av 43 millioner. Dette skjer kort tid etter at utenriksminister Børge Brende og kulturminister Linda Hofstad Helleland inviterte til fest og solte seg i glansen av norske kunstnere som gjør det bra i utlandet. Det foreslåtte kuttet vil ikke legge til rette for norske kunstnere internasjonalt. Kunsten er i økende grad global og aktuell på tvers av landegrensene. Da må lille Norge følge med og ikke sakke akterut med reduksjon i Utenriksdepartementets kulturbudsjett.
Kunstnernettverket vil oppfordre alle partiene på Stortinget til å følge opp de fire prioriterte sakene som anerkjenner arbeidet til en yrkesgruppe som har vært salderingspost i flere tiår og som i siste instans vil komme publikum til gode hele året og over hele landet hvis de får muligheten til det.