Arrangørene har arbeidet ut fra prinsippet om at kunsten skal ut til folket, ikke gjemmes bort. Dette er helt i tråd med den nye leder og den nye styreformann i Kulturrådet – de mest fornuftige ansettelser i norsk kulturliv på mange år. Derfra kan hele Kunst-Norge vente seg mye i årene fremover.
Men i media har det vært så som så med kulturdebatt, stikk i strid med den store interesse Sommer-Norge viser for billedkunst, musikk og teater. Men vi fikk tilløp til en viktig diskusjon da det viste seg at det nye Nasjonalmuseet slett ikke kunne garantere å stille ut den kunst som Stein Erik Hagen ville stille til disposisjon.
Hagen er en av Norges mest profilerte kunstsamlere. Hans Canica-samling omfatter blant annet Edvard Munch, Arne Ekeland, Frits Thaulov og Rolf Nesch foruten en rekke sentrale utenlandske kunstnere. Hagen har vært så klok at han har engasjert den beste tilgjengelige ekspertise som Steinar Gjessing. I media er Gjessing en slags doldis, men hans kunnskaper og innsikt anerkjennes både ute og hjemme. Han var førstekonsulent ved Museet for samtidskunst og er således i stand til å bedømme hvordan Canica best kan supplere Nasjonalmuseets egen kunstsamling.
Gjesssing vet bedre enn de fleste at det nye museet ved Vestbanen blir for lite og anbefaler at det gamle Nasjonalgalleriet tas i bruk. Men her har Statsbygg etter oppdrag av regjeringen fått ansvaret, og folkene der vil ikke at dette historiske praktbygget skal brukes til bildende kunst. Igjen ser vi hvordan mangelen på faglig innsikt bestemmer. Jeg har all respekt for Statsbyggs arkitektur, men kunstfaglige er de folkene overhodet ikke, like lite som kommunalpolitikerne i Oslo eller tilfeldige diplomater kan sies å være kunsteksperter. At den kunst Hagen stiller til disposisjon blir tilgjengelig for publikum, regner Gjessing som en selvfølge og det burde også myndighetene gjøre.
Politikerne har slett ikke stelt pent med de store kunstsamlinger som Oslo kommune fikk av Edvard Munch og Rolf Stenersen. Behandlingen av Stenersens fantastiske gave har vært en ren skandale og fortsetter å være det når samlingen nå skal finne et nytt hjem etter en kummerlig tilværelse ved trappen opp til Konserthuset.
Det er høyst forståelig at Stein Erik Hagen ikke vil at hans samling skal lide den samme skjebne. Hagen knytter seg til den lange rekke av samlere og mesener i europeisk kunst, fra kirkefyrstene og kongene til det rike borgerskapet. Det var de som ga store kunstnere oppdrag. Det var de som kjøpte opp den beste kunsten og lot den stille ut, ikke gjemmes bort. Først i nyere tid har stat og kommune kommet til, men fortsatt er private kunstsamlere som Stein Erik Hagen meget viktige.
En rekke viktige utenlandske museer er interessert i å samarbeide med Hagen dersom det låser seg fast med Nasjonalmuseet, blant annet det anerkjente Aarhus Kunstmuseum. Og jeg vet at ledende amerikanske museer er interessert. Men i første omgang er det Nordnorsk Kunstmuseum som får gleden av Hagens samling.
Jahn Otto Johansen har som redaktør og utenrikskorrespondent arbeidet mye med kunst og var i åtte år formann i Kunstnerforeningen, som teller de fleste norske ledende kunstnere.