Kunsten å unngå en fotballkamp

Det er ikke bare, bare å se en match i opptak. Det krever en god del planlegging.

For noen uker siden skulle jeg se fotballkamp. Som vanlig. Jeg ville se hvordan det gikk med Solskjær og Manchester United. Det var midtukekamp og motstanderen var Burnley. Alle ventet seier til Solskjær. Og enda flere ventet at kampen skulle vises på TV, live. Kampen TV 2 hadde fått utdelt var derimot Newcastle mot Manchester City. En kamp som endte opp som et bananskall for Pep og hans menn. 2–1 til Newcastle rotet det til i toppen. Men jeg så ikke den kampen. Ikke fordi jeg var uinteressert. Nei da. United sitt møte med Burnley ble sendt i opptak 23.00. Jeg var rett og slett bekymret for at United-kampen skulle avsløres på noe vis. Resultatet altså. Litt utidig jubel fra noen fans i lyseblått kan avsløre mye, men også at United har fått en scoring mot seg. Den sjansen tar jeg ikke.

Dessuten; når man ser på fotball, er det lett å ty til mobilen, sjekke nyheter og vips, så har du overskriften: United ligger under 0–2. Rett i fleisen. Jeg valgte å legge mobilen på soverommet. Hvem vet når det daler inn en tweet eller melding: «Så du scoringen? seier til Solskjær igjen!». Og når man sitter og slapper av foran TV-en, ja da, da kanalsurfer man. Det er ikke så ofte jeg ser lineær TV lenger. Stort sett sport og nyheter. Og nyheter, det skal man jo unngå mens man venter på en fotballkamp i opptak. Jeg slo av TV-en. Ville ikke risikere noe.

Les kommentar: Klart for nytt landbruksoppgjør

Så, da satt jeg der, helt alene og tittet i veggen. Tiden haltet seg av gårde. Jeg kunne lese en bok, men da måtte jeg bruke iPaden, jeg kjøper digitale bøker nå, det er jo 2019. iPad høres ut som risikosport. Se film? Nei. Jeg rekker ikke det. Se en serie? Nei, nå var det bare en time igjen. Ikke noe vits i å se bare en episode. Dermed ble det en time stirrende i veggen, helt uten mobil, iPad eller TV. Det er lenge siden det. Må ha vært da strømmen gikk på hytta da jeg var barn.

20 minutter igjen. ti. Fem, to. Skulle jeg våge å slå på? Der. Så var den elleve. På med TV-en. Lagene entret banen. Endelig var det kampdag, også for meg. Litt senere enn vanlig, men som tilskuer var jeg med fra første spark på ballen. Fotball viste seg å være gøy, også i opptak. Og for en avslutning. Opphenting på overtid og 2–2. Hele resten av verden visste hvordan kampen endte. Som om jeg satt der foran TV-en med min egen lille reverserte hemmelighet. Der og da spilte det ingen rolle fordi på TV-en min spilte United mot Burnley.