Kunnskapsløst av kunnskapsministeren

Vi er etter hvert mange som bekymrer oss over hvilken rolle nasjonale prøver har fått som en ny «gullstandard» i norsk skole.

En bekymring som presist oppsummeres med: «ikke alt som teller kan telles.» Derfor er den overdrevne troen på hva resultatene av nasjonale prøver kan si om skolekvalitet, en trussel mot utviklingen av best mulig skoler.

Et annet problem, er at det er forsvinnende få som vet hva nasjonale prøver egentlig viser. Aviser, skoleeiere og skolepolitikere er raske til å omtale en skole med gjennomspilling skåre på 54 skalapoeng som en «bedre skole» enn naboskolen som skårer 50 skalapoeng. Men hvor stor er egentlig en slik forskjell? Sannheten er at de fleste skoler i Norge er så små, at hensyntatt usikkerheten i resultatene, kan man sjelden si at en skole som skårer 54 har et bedre resultat enn en som skårer 50.

Og hva om tallene stemmer? Hvor mye flinkere er en 54-elev sammenliknet med en 50-elev? Dette er det vanskelig å finne svar på (jeg har prøvd), men det beste svaret jeg har fått er at prøven skiller dårlig mellom prestasjoner som ligger nær hverandre. Den er først og fremst designet for å plassere elever på et bestemt mestringsnivå. Og mestringsnivåene spenner over 6–9 skalapoeng, unntatt øverste og nederste nivå som favner poengmessig vidt i hver ende av skalaen. Men ettersom elever i en typisk klasse gjerne sprer seg over et resultat fra ca 30 til ca 75 skalapoeng, er jeg rimelig sikker på at jeg som lærer ikke ville klare å se kompetanseforskjell mellom en elev som skårer 50 og en som skårer 54.

Den aller største bekymringen omkring nasjonale prøver er likevel kunnskapsløse politikere som bruker dem som selve brekkstangen for betydelige endringer i utdanningssektoren både på kommunalt og nasjonalt nivå. Heller ikke statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad eller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ser ut til å ha den minste innsikt i hva nasjonale prøver måler eller det statistiske og metodiske grunnlaget for utforming av testene og rapporteringen av resultatene.

På et NOKUT-seminar om de nye lærerutdanningene 16. februar, begrunner Isaksen behovet for endringer i lærerutdanningen med: «Og fra de nasjonale prøvene i 8. klasse vet vi at én av fire jenter og én av tre gutter er på de to laveste nivåene i lesing.»

Det vil si at ganske nøyaktig 30% av alle elever på 8. trinn havnet på de to laveste nivåene på nasjonal prøve, og dette bekymrer kunnskapsministeren. Vel, det bekymrer meg sterkt at dette bekymrer ministeren, for sannheten er at prøven er laget slik at 10% av elevene skal plasseres i nivå 1 og 20% av elevene skal havne i nivå 2. Det blir 30% til sammen det, Isaksen.

Vi har med andre ord en statsråd som er ansvarlig for en nasjonal prøve der man forhåndsbestemmer en prosentvis inndeling av elevene i mestringsnivåer. Når så prøven gjennomføres, og elevene er inndelt helt etter den forhåndsbestemte planen, gjør det Torbjørn Røe Isaksen så urolig at han må sette i gang en storstilt reform av lærerutdanninga! Det er rimelig kunnskapsløst av kunnskapsministeren. Og statssekretæren hans, Bjørn Haugstad, gjør nøyaktig samme feil i et innlegg i Bergens Tidende 12. mars.

Misforstå meg for all del ikke. Jeg er blant dem som ønsker 5-årig lærerutdanning hjertelig velkommen. Men i en utdanningspolitisk virkelighet hvor nasjonale prøver blir brukt (og misbrukt) som trumf i skolepolitikken, må i det minste politisk ledelse i departementet sette seg inn i et minimum av hva disse prøvene er. Kan jeg få anbefale et lite internseminar med skolering fra folk i deres eget fagdirektorat?