Gang på gang dukker det opp en ny politisk paddehatt i barnehage og skole. En eller annen politiker har funnet en kjapp løsning på noe de vet er en utfordring. I årene hvor det er valg, dukker disse paddehattene opp oftere enn ellers.
Politikere er svært drevne i å peke på utfordringer og å presentere sin løsning i samme vending. Klarer de å formulere utfordringene til å være så store at det rett og slett er et problem som krever politisk styring og kontroll, så har de samtidig langt på vei vunnet kampen om hva løsninga på dette problemet bør være. Dette kalles problemformuleringsprivilegiet, og er en strategi alle bør være klar over.
Når Mathilde Tybring Gjedde (Oslo Høyre) forslår å tvinge alle barn med svake norskferdigheter på et 2- ukers sommerkurs med norskopplæring, så er det fordi Oslo Høyre i en årrekke har brukt tall fra Osloskolen som sier noe om hvor mange elever som får særskilt norskopplæring i skolen. Når dette presenteres, så later de som om disse 1600 barna som er registrert med særskilt norskopplæring er barn som nærmest er språklig forsømt i barnehagen, og at disse barna ikke kan følge ordinær undervisning.
Det er feil.
Men det er riktig at ikke alle barn som starter på skolen snakker flytende norsk. Skolen skal i følge lovverket tilby tilpasset opplæring, og det krever ressurser. Sier Tybring-Gjedde at dagens skole ikke har ressurser nok til det? I så fall vil nok mange si seg enig.
Det samme gjelder for barnehagen. Troen på at å tvinge ansatte til å kartlegge alle barns språk med TRAS (et skjema hvor man fargelegger etter å ha observert ulike sider ved et barns språklige utvikling) nekter Høyres politikere å gi slipp på.
TRAS er ikke utviklet for å kartlegge noe annet enn et barns morsmål, og kan ikke brukes for å kartlegge et barns tilegnelse av et nytt språk, eller flerspråklige barn. Dette vet alle barnehagelærere, men det ser ut som om det blir for komplekst for mange politikere å forstå hvordan dette fungerer. Gang på gang foreslår borgerlige politikere å innføre obligatorisk språkkartlegging av alle barnehagebarn. Totalt kunnskapsløst, og uten forankring i fagfeltet.
Det har aldri manglet systematisk språkopplæring i barnehager, og det forgår observasjon, kartlegging og iverksettelse av tiltak hele tiden. Hver eneste dag både observerer og jobber ansatte i barnehage med barns språktilegnelse. Det er rett og slett ganske frekt av enkelte politikere å skylde på manglende opplæring i barnehagen.
Politiske partier må selvsagt ha visjoner og ulike mål for sin politikk. Men politikere bør aldri gå inn og ta faglige beslutninger for en hele profesjon. Å tilegne seg et nytt språk tar tid, det krever en hele del ulike tiltak og er en prosess som kun kan legges opp av fagfolk med god kjennskap og kunnskap om barnet som er i ferd med å tilegne seg språket. Dette vet barnehagelærere og lærere, men mange politikere nekter å forstå det.
Når en student går ut av barnehagelærerstudiet skal kandidaten ha bred kunnskap om barns språkutvikling og flerspråklighet.
Det er neppe noen barnehagelærere som går ut av studiet og tar fatt på jobben i barnehage med mål om å oppfylle et politisk partis visjon. Barnehageansatte forholder seg til samfunnsmandatet de er gitt, slik de skal. Det samfunnsmandatet kunne nok flere politikere lest seg opp på fra tid til annen, og spurt seg hva som kan være i veien for å oppfylle deler av det.
Tvang og kjappe løsninger på komplekse utfordringer er aldri en god løsning. Fagfolk vet det, og forhåpentligvis kan politikere også tilegne seg den kunnskapen i 2019 selv om noen av og til trenger litt ekstra oppfølging i sin læring på dette området.