Kunnskapsforakt og kulturmarxisme

Norsk Twittervenstre har denne uken sagt seg enige om at begrepet kulturmarxisme bare er en såkalt konspirasjonsteori og et «Breivik-uttrykk». Like fullt kan de ikke forklare hvordan det nå er godt over 19.000 treff blant fagfellevurderte artikler og bøker om kulturmarxisme i databasen Oria.

For noen dager siden gjorde jeg et søk på «cultural marxism» i Oria-databasen gjennom VPN-tilkoblingen til NTNU i Trondheim. Universitetet jeg nå tar en mastergrad ved. 

Ikke uventet var det titusenvis av treff på begrepet. Da bare blant de fagfellevurderte artiklene, bøkene og skriftene som er tilgjengelige fra universitetet. 

Hvis jeg skulle regnet med alle de andre treffene, som ikke er fagfellevurderte, er antallet treff flere ganger høyere. 

Gode kilder

Blant de fagfellevurderte artiklene om kulturmarxisme som er å finne i Oria-databasen gjennom universitetet, finner man artikler fra eksempelvis SAGE publications, og ikke minst fra universiteter og forskere verden over. 

Sosiologer, sosialpsykologer, statsvitere, antropologer og andre har i løpet av de siste tiårene gjennomført enorme mengder forskning på hva kulturmarxisme er. Begrepet har følgelig blitt en legitimt implementert del av internasjonalt anerkjent akademia. 

Men for norsk Twittervenstre er ikke dette tilstrekkelig. 

Til tross for at de blir presentert med dette fagfellevurderte akademiske stoffet om kulturmarxisme, fortsetter de å insistere på at begrepet kulturmarxisme bare er «Breivik-språk». Samt at det hele bare er en såkalt konspirasjonsteori, og videre at begrepet bare er noe som «ytre høyre har funnet på». 

Blant annet ble disse påstandene fremført på Twitter av MDG-politiker Eivind Trædal, og deretter retvitret av Medier24-redaktør Gard L. Michalsen. 

Kildekritikk og en undersøkende tilnærming til saken uteblir helt. 

Ikke overraskende

Jeg må innrømme at jeg ikke er overrasket over hvordan Twittervenstre aktivt fornekter akademia, forskning og vitenskap. 

De har på en måte allerede bestemt seg for hva som er riktig og galt. Kun basert på ukvalifiserte uttalelser fra politikere og andre opinionsdannere, som trolig aldri har satt sin fot på et universitet. Langt mindre drevet aktivt søk etter troverdige svar på kjente problemstillinger og spørsmålsstillinger. 

De har med andre ord på ingen måte satt seg inn i temaene som de omtaler med stor selvsikkerhet. Noe som både fremstår som fordummende og trangsynt, mener jeg. 

Kunnskapsforakten

Selv er jeg blant dem som har sterk tro på det såkalte moderne prosjektet. Jeg har tro på vitenskap, forskning og akademia. Kanskje er jeg naiv som har en slik innstilling. Men like fullt er det et bevisst valg som jeg har tatt. 

Jeg lar meg vaksinere, jeg tror på legevitenskapen, og jeg tror på teknologiske fremskritt. Videre velger jeg å tro på at forskere og fagfolk ved universiteter og legitime forskningsinstitusjoner vet hva de driver med. I det minste generelt sett. 

Jeg har med andre ord ingen grunn til å betvile verken akademia eller vitenskapen. Tross alt er det disse som står for mye (mesteparten) av fremskrittene her i verden.

Når vitenskapen mener å kunne behandle sykdommer, utvikle nye kommunikasjonssystemer, forbedre energisystemer, oppdage nye ting i verdensrommet, eller beskriver ideologier og tankesystemer i samfunnet – så tar jeg som hovedregel dette som god fisk. Først og fremst fordi jeg ikker i en posisjon til å uten videre betvile det. 

Slik er det også med fagfellevurderte artikler og bøker om ting som kulturmarxisme. Når dette kommer fra legitime og anerkjente forskningsmiljøer, ser jeg ikke noen grunn til å betvile verken beskrivelser eller funn som blir gjort av disse akademiske forskningsmiljøene. 

Twittervenstre i Norge derimot, de lar seg ikke overbevise like lett som meg.

Kanskje kommer dette av at jeg er naiv og godtroende overfor akademia, vitenskap og forskning?

Kanskje kommer dette av at Twittervenstre vet noe som forskerne og vitenskapen ikke vet?

En kunne kanskje tro det. 

I så fall ønsker jeg å vite hva det er som gjør at norsk Twittervenstre nekter å akseptere fagfellevurdert forskning på områder som kulturmarxisme, sosial vitenskap og ideologier. 

Ludistenes boble

Selv liker jeg å bruke NTNU sin VPN når jeg er på jakt etter vitenskapelige tidsskrifter og bøker. Eller bare om jeg ønsker et troverdig svar på noe jeg lurer på. Personlig anser jeg slike kilder som bedre og mer troverdige enn Wikipedia, samt også Store Norske Leksikon – da sistnevnte riktig nok forfattes av fagfolk, men tekstene er ikke fagfellevurderte i samme grad. 

Universitetenes informasjonskanaler er betydelig overlegne alt annet jeg har vært borti hva gjelder å finne informasjon og kunnskap. Jeg rett og slett elsker det. 

Norske ludister holder på sin side arven etter briten Ned Ludd i live med sin kunnskapsforakt, og sin vegring mot kunnskap og fremgang. 

Ludittene startet med en gruppe britiske tekstilarbeidere som motsatte seg den teknologiske utviklingen som fulgte av dampmaskinen og den industrielle revolusjon. Ned Ludd ble kjent da han ødela en mekanisk vev som en symbolsk handling. Noe som førte til at det for en periode ble innført dødsstraff i Storbritannia for å ødelegge fabrikkmaskiner. 

I beste luditt-ånd sørger nå norske Twittervenstre for å motsette seg de sosiale vitenskapene, når disse omtaler kulturmarxismen som ideologi og tankesystem. 

På mange måter kan dette være forståelig. Forskning på kulturmarxisme bidrar på mange måter til å sette ideologiens tilhengere i bås. På samme måte som med andre ideologier, som nazisme og kommunismes tilhengere. 

Likevel er det høyst betenkelig nå Twittervenstre åpent og uforskammet fornekter det som alle kan se og bevitne. Nemlig de vitenskapelige og fagfellevurderte tidsskriftene, artiklene og bøkene som ligger til grunn for omtalen av kulturmarxismen som fenomen og ideologi, samt for kritikken av kulturmarxisme. 

Med å hardnakket hevde at kulturmarxisme bare er en såkalt konspirasjonsteori, fremviser Twittervenstre en formidabel ludisme og kunnskapforakt. Kun matchet av den kunnskapsforakten hos andre fanatiske grupperinger, som vaksineskeptikere og motstandere av skolemedisin. 

Spørsmålet blir da om vi skal la ludittene i Twittervenstre leve i sin fornektelse, eller om vi som ikke lider av den samme kunnskapsforakten skal imøtegå dem med å vise til akademia.