Kunnskap må være tilgjengelig

Kunnskap fra forskning er ikke tilgjengelig for dem som i utgangspunktet finansierer den, skattebetalerne.

Kronikken er skrevet sammen med Lars T. Fadnes, forsker ved Universitetet i Bergen

I Norge ble det i 2010 bevilget 22.5 milliarder kroner til offentlig forskning. Forskningsresultatene blir vanligvis formidlet gjennom forskningsartikler, som er en svært viktig kommunikasjonskanal for forskerne. Samtidig er artiklene også en kunnskapskilde for alle oss med interesse for kunnskap. En som ønsker tilgang til disse artiklene må i mange tilfeller kjøpe abonnement hos tidsskriftene der den er trykket, med mindre hun eller han bruker et abonnement fra en institusjon som for eksempel et universitetsbibliotek.

Universitetsbibliotekene i Norge må derfor bruke mange millioner kroner for å kjøpe tilbake tilgang til statsfinansierte forskningsresultater som havner i disse tidsskriftene. Likevel blir det ofte ikke tilgjengelig for folk flest, med mindre de sitter på et universitetsbibliotek eller er oppkoblet på en datamaskin fra universitet. Per i dag er altså kunnskap fra forskning ofte ikke tilgjengelig for alle - og ironisk nok ikke engang for dem som i utgangspunktet finansierer dette, skattebetalerne.

Hvordan kan forskningsresultater finansiert av staten nå ut til flere uten at det koster penger for leserne? «Open Access» (åpen tilgjengelighet) er en modell som er laget for å møte denne utfordringen. I stedet for at tidsskriftene krever betaling fra hver person som leser, betales en liten sum fra institusjonen som står bak studien for å dekke kostnadene til tidsskriftet. Dette er en liten sum i forhold til hva som brukes på de fleste forskningsprosjekter.

Hvorfor publiserer en del forskere som er lønnet av staten i lukkede tidsskrifter heller enn i Open Access-tidsskrifter? Som så ofte også i samfunnet ellers tar det noen år å snu gamle tradisjoner. Mange har nok vendt seg til at det er vanlig at leseren må betale for lesetilgang. I tillegg er mange forskere redde for at artikkelen deres skal få mindre anerkjennelse og leses av færre fagfolk om disse publiseres i åpne tidsskrifter. Dette er imidlertid i all hovedsak en myte. Undersøkelser viser nemlig at artikler som publiseres i åpne tidsskrifter i gjennomsnitt blir referert minst like mye som artikler publisert i lukkede tidsskrifter. Samtidig vil den frie tilgangen til artiklene gjøre at artiklene når ut til mange flere også utenfor de store universitetene. Det er derfor i ferd med å bli en endring i hva som gir anerkjennelse i forskningsmiljøene. Mens det før ble tillagt stor prestisje i hvilket tidsskrift artikkelen ble publisert, blir det i dag i økende grad mer fokus på artikkelens individuelle betydning - med andre ord hvor mye den blir lest og referert videre.

Hvordan kan da endringen gjøres i praksis? Det prestisjefylte tidsskriftet New England Journal of Medicine har lenge gjort alle sine artikler tilgjengelige på nettet innen seks måneder etter at de er trykt i papirutgaven. I USA har National Institute of Health fulgt dette opp med å innføre et krav om at all forskning som de finansierer må være fritt tilgjengelig innen 12 måneder etter publisering. EU tok stafettpinnen videre og krever at forskning de finansierer skal være åpent tilgjengelig innen seks til 12 måneder etter publisering (avhengig av fagområdet artikkelen gjelder). Hva har så myndighetene i Norge gjort hittil?

Dessverre går det ikke like fort her i Norge. I forskningsmeldingen som kom i mars i år skriver regjeringen at universitetene bør opprette et publiseringsfond for å dekke kostnadene ved å publisere forskningsartiklene i åpent tilgjengelige (open access) tidsskrifter. Hittil ser det ut som at kun et fåtall universiteter og høyskoler har fulgt opp dette. Til tross for at publiseringsfondene er opprettet, virker det som om informasjonen om dette ikke har nådd ut til de fleste forskerne ved disse institusjonene. Det er også satt av relativt begrensede beløper til fondene, som for eksempel en halv million kroner til Universitetet i Oslo sitt publiseringsfond. Likevel er det et skritt i riktig retning.

Problemet med fri tilgang til forskningsartikler er ikke bare et nasjonalt problem, men gjelder også mange andre land. Denne utfordringen kan derfor også møtes med internasjonale tiltak. I årene framover vil og bør flere følge opp USA og EU i å gjøre forskning tilgjengelig. Først bør imidlertid norske myndigheter rydde opp lokalt og nasjonalt, samtidig som vi jobber for internasjonale ordninger.

Kunnskap er makt. Derfor er ikke spørsmålet om Open Access (åpen tilgjengelig kunnskap) kun et spørsmål om regulering, men også et spørsmål om tilgjengelighet til kunnskap, mulighet til å forme framtida, demokrati og maktfordeling.