PUGGING: Skolepolitikken svarer nok mer på dagens problemer i stedet for på framtidens utfordringer, skriver artikkelforfatteren. FOTO: NTB SCANPIX

Kunnskap for 2029

Snart tasser en ny generasjon førsteklassinger inn i norske klasserom. Men er kunnskapen vi gir dem tilpasset framtida deres? Et arbeidsliv den digitale revolusjonen stiller nye krav til kunnskap.

Framtidens arbeidsliv vil være veldig annerledes enn i dag. Endring og omstilling er ikke noe nytt, men akkurat nå skjer det veldig raskt. Forskere anslår at én av tre av dagens arbeidsplasser vil være borte i 2030, fordi vi løser ting på nye måter med færre mennesker. 2030 er året etter at dagens førsteklassinger er ferdige med videregående. Det vil komme nye jobber, men mange av dem vil kreve annen kompetanse enn vi har i dag, og også annen kompetanse enn dagens skole lærer bort.

Når digitalisering kan løse stadig flere oppgaver, bli verdien av det maskinene ikke kan, desto viktigere. Forskerne Osborne og Frey trekker fram tre ting maskiner fikser dårlig. De kan ikke håndtere kaos, tolke følelser eller være kreative. Det trenger vi mennesker til. Da må vi sørge for at barna som går på skolen nå får disse egenskapene i framtida.

Det betyr at de trenger evne til å kreativt løse uforutsette situasjoner. Gjerne sammen med noen som ikke ligner dem selv. Det krever sosial og emosjonell kompetanse. Dette er ikke verdier som har stått sentralt i de politiske målene for skolen de siste årene. Da dagens regjering la fram sin melding om framtidens skole i april i år, fikk de kritikk for nettopp å svekke denne typen kunnskap på bekostning av andre mål.

Det såkalte pisasjokket i 2001, da vi oppdaget at norske skolebarn ikke lå på verdenstoppen i viktige fag som naturfag og matematikk, preger fremdeles norsk skoledebatt. Selvsagt er de såkalte basisfagene viktige, alle partier er enige om det, men det er ikke nok. Og når dagens førsteklassinger skal ut i arbeidslivet i 2029 trenger de flere ferdigheter. Det holder ikke å være en racer i integralligninger, det vil maskinene alltid gjøre bedre. Vi må forstå hvordan de kan brukes.

Ludvigsenutvalget, i sin utredning Fremtidens skole, er blant mange som har gått inn for store endringer. De pekte på evnen til å lære, sosial kompetanse og kreativitet som nødvendige læringsmål da de leverte sin innstilling i 2015. Men foreløpig skjer det altfor lite. Skolepolitikken svarer nok mer på dagens problemer i stedet for på framtidens utfordringer.

Før var det slik at maskiner først og fremst erstattet tunge, mekaniske jobber. Slik er det ikke lenger. I framtida kommer det til å gjelde mange flere ulike jobber. Vi har allerede en rekke eksempler: Medisinmåling. Diagnoser. Domsanalyser. Maskiner kan sammenstille informasjon mye raskere og mer korrekt enn mennesker kan. Dette vil få betydning for et bredt spekter av mennesker, på tvers av sektorer og utdanningslengde.

I et samfunn der teknologi gjør verden mindre, mulighetene større og endringene raskere, forandres kravene til hva vi må kunne. I tillegg vet vi nå mer om hvordan barn lærer. Den beste læringen tar tid. Ludvigsen-utvalget viser også dette. Elevene trenger mer fordypning. For virkelig å lære noe, holder det ikke med intensive intervalløkter. Elever trenger mye tid til å prøving og feiling. Og til å finne flere veier til løsninger. Rektor Jarle Ausland på Haumyrheia ungdomsskole i Kristiansand, er en av mange som har understreket at «det tar lang tid å bli god» (Aftenposten Oppvekst august 2015) at og at travel læring med for mye fokus på løpende resultater, kan ta oppmerksomhet bort fra selve læringen. Prøver er en typisk metode som fremmer slike arbeidsmetoder. På Haumyrheia har de derfor tonet ned karaktergivningen det første året.

En verden og et arbeidsliv i utvikling som kan håndtere vår tids store utfordringer, trenger kreative folk. Og her er en god nyhet: Kreativitet kan læres. Mange tenker kanskje på kreativitet som evnen til å komme opp med gøyale ideer på løpende bånd, en slags evne noen av oss er født med og resten aldri kommer til å få. Det er, heldigvis, bare en bitte liten del av hva kreativitet er. Forskningen definerer kreativitet som summen av fantasi, utholdenhet, nysgjerrighet, samarbeid og disiplinert arbeid. Dette blir enda viktigere i framtidens skole.

På dette området starter vi ikke på bar bakke. Tvert imot har vi tradisjon for å vektlegge selvstendig tenkning, kreativitet og samarbeid i norsk skole. Norske næringslivsledere er nærmest unisont enige om at norske arbeidstakere er i en særklasse når det gjelder å ta ansvar på arbeidsplassen og bidra konstruktivt med forslag til løsninger. Beslutninger som i Tyskland må tas av en ledende ingeniør, tas i en norsk bedrift av fagarbeidere. Dette er et stort konkurransefortrinn som vi må ta vare på og videreutvikle.

Jeg er overbevist om at alle politikere i Norge deler ambisjonen til alle de foreldrene som sender barna sine til skolen: De vil at alle norske barn skal være best mulig rustet til det arbeidslivet som møter dem når de er ferdige. Av og til an det høres ut som om noen politikere er opptatt av kunnskap mens andre er opptatt av frukt og grønt. Noen er opptatt av antall lærere mens andre er opptatt av flinke lærere. Disse debattene er i beste fall tøysete, og i verste fall ødeleggende fordi de tar plassen til det vi burde snakke om. Det er selvsagt ingen som ikke vil ha gode lærere. Og ingen som mener at epler er viktigere enn å kunne lese, men det er mye som tyder på at å lære på tom mage er krevende, og at frukt på skolen kan gjøre det lettere å lære.

Vi hadde kommet et langt stykke på vei hvis vi alle kunne anerkjenne at alle uansett partifarge er enige om at kunnskap er skolens viktigste oppgave. Så kunne vi diskutere hvordan elevene lærer best. Her er det mye forskning å lene seg på.

Den aller viktigste diskusjonen er likevel om hva slags kunnskap dagens førsteklassinger vil trenge i 2029. Det vil fortsatt være nødvendig å kunne lese, skrive og regne. Men vi er også helt avhengige av at vi gir barna våre kreativitet og kunnskap om hvordan vi håndterer hverandre, om uforutsette situasjoner og kaos. Vi skylder dagens førsteklassinger å komme i gang snarest med å lage en skole for framtida.