Donald Trumps omtale av Norge som «kunde» under møtet med Erna Solberg bærer i seg essensen av den amerikanske presidentens holdning til andre land og til verden, skriver Bjørn Hansen.

Kundemøtet i Det hvite hus

Når Donald Trump bruker Norge i sin strategi skjer det ikke tilfeldig.

Customer. Kunde. Det var det første begrepet USAs president Donald Trump brukte om Norge da han møtte statsminister Erna Solberg i det ovale kontor i Det hvite hus. Ordbruken er langt mer enn en «slip of the tongue», feilsnakk eller tilfeldig valg av uttrykk. Ordet var helt bevisst. Det bærer i seg essensen av den amerikanske presidentens holdning til andre land og til verden. «America First» betyr ikke bare en amerikansk førsterang i Trumps øyne, men at USA både kan betrakte og behandle andre land som kunder. Ikke som samarbeidspartnere, som solidariske medlemmer av det internasjonale samfunn, som gjensidig forpliktende partnere i en organisasjon som NATO, og slett ikke som idealistiske deltakere i FN. Nei: Kunder.

Dette har gått igjen i hele hans valgkamp og i hele hans første år som president. Trumps mål er å demontere den verdensorden av gjensidig avhengighet som fortsatt måtte eksistere, enten det gjelder det nordamerikanske frihandelsforbund NAFTA, handelsavtalen for Stillehavsområdet TPP, eller klimaavtalen for Paris. Selv NATO har vært på vippepunktet, en utdatert organisasjon ifølge Trump. Det er i denne situasjonen en norsk statsminister stiller seg til rådighet og betegner møtet med den amerikanske presidenten som møte med en normal mann.

Trump er alt annet enn normal. Hvis boken «Fire and Fury» bekrefter noe som helst, bekrefter den i hvilken grad den sittende amerikanske president avviker fra enhver normalitet i embetet. Hos ham eksisterer kun en eneste ideologi: Ham selv. Eller sagt med enda sterkere ord på lederplass i The New York Times: «Trump er ikke bare rasist, uvitende, inkompetent og uverdig. Han er også en løgner».

Med besøket av en norsk statsminister friskt i minne, dro han også Norge inn i amerikansk innenrikspolitikk. På et møte om innvandring til USA, med både demokrater og republikanere til stede, uttalte han at USA heller burde ta imot innvandrere fra Norge eller andre nordiske land, fremfor innvandrere fra «skithull» («shitholes») som Haiti og afrikanske land. Uttrykket er i amerikansk språkbruk såpass grovt at The New York Times nærmest ba sine lesere om unnskyldning for å gjengi presidenten ordrett.

Men uttrykksmåten er i og for seg ikke særlig oppsiktsvekkende når den kommer fra Trump. Han har stemplet sin afroamerikanske forgjenger Barack Obama som ulovlig valgt fordi Trump mener han ikke er født i USA, han har kalt innvandrere fra Mexico narkolangere og voldtektsmenn, og han roste nynazister, Ku Klux Klan folk og tilhengere av hvitt overherredømme som «meget fine mennesker» etter demonstrasjonene i Charlottesville sist sommer. Dette er den «normale» Donald Trump som nå trykker Norge til sitt bryst. Ikke minst fordi Norge i øyeblikket kjøper mer enn vi selger til USA, en lissepasning statsministeren sendte presidenten og som Trump satte overmåte stor pris på. Det er slik han ønsker resten av verden skal være – i et kundeforhold til USA.

Selvsagt trenger Norge et godt forhold til USA. Men i tilfellet Trump har land etter land i Europa vært stilt overfor en amerikansk president som det er meget vanskelig å møte på rasjonelt grunnlag. Når han bruker Norge i sin strategi skjer det ikke tilfeldig. Trump har uttrykt ønske om at EU skal gå i oppløsning i kjølvannet av britenes utmeldelse – Brexit – og med Norge som det mest fremtredende ikke-medlem blant NATO-land i Europa, kan han spille på nettopp slike momenter. Til og med i NATO-sammenheng har han mer enn antydet at amerikansk støtte i en krisesituasjon kan være avhengig av om man har betalt nok inn til fellesforsvaret, med andre ord et spørsmålstegn ved Artikkel 5 i NATO-traktaten. På toppen av det hele kommer altså presidentens rasistiske ryggmarg: Nordmenn (hvite) bør være mer velkomne til USA enn mennesker (mørk hudfarge) fra Haiti eller Afrika.

Det er lite norske myndigheter kan gjøre med en slik diskriminerende holdning hos en amerikansk president, og for all del: Også tidligere presidenter i USA har vært preget av rasisme, men da må vi årtier tilbake. I nyere tid er det nok å nevne at en meget konservativ president som George W. Bush var den første som utnevnte en afroamerikansk utenriksminister, ikke bare en, men to – Colin Powell og Condoleezza Rice. Jeg våger den påstand at Bush med disse utnevnelsene var med på å bane veien for den første afroamerikanske president, Barack Hussein Obama.

Iblant merker man kommentatorer på begge sider av Atlanterhavet som mener at Trump ikke er så ille likevel, og at man bør forstå at han kun forsvarer sitt eget lands interesser. Slike synspunkter kommer oftest fra det ytterste høyre med fascistisk anstrøk, og de støtter opp om nasjonalistiske krefter som ønsker seg tilbake til mellomkrigstidens kaos, der den sterkestes rett preget det internasjonale samfunn. Noen av disse mener også at Trump ikke bare lyver, men også taler sant. Dette er som å hevde at en klokke som har stanset på slaget tolv, går rett to ganger i døgnet.

Små land har altfor ofte måttet finne seg i mange av USAs irrasjonelle krumspring. Men når slike krumspring blir selve bærebjelken i amerikansk politikk overfor omverden, er det kanskje veloverveid å holde noe tilbake.