UTROLIG: Norsk Folkemuseum har i dag ingen konservator for eldre bygdekultur. FOTO: ERLEND AAS/NTB SCANPIX

Kulturarv til å rødme av

KULTURKANON ELLER IKKE?: Det er minst like viktig hvordan vi tar vare på det vi har.

Kjære Torbjørn Røe Isaksen og Linda Hofstad Helleland.

Jeg er vel like glad som noen i å lage lister over gode bøker. Min liste vil ikke være komplett uten Tor Åge Bringsværds noveller, Sverres saga og Alf Prøysens samlede verker. Jeg går rett som det er en søndagstur der jeg nyter kaffe kokt på bål og matpakke med brunost. Sleng gjerne også en Kvikklunsj i sekken! Det er mye jeg liker ved å leve i Norge. Noe av det jeg liker best er den jevnbyrdigheten vi viser hverandre, som gjør at vi tillater oss å snakke om vanskelige saker åpent og rett fram. Den typisk norske selvgodheten, som ble så vakkert diagnostisert av Henrik Ibsen, liker jeg dårligere.

En god prøve på sistnevnte finner vi i Stortingsproposisjon 72 (2005–2006), der regjeringen anbefaler Stortinget å ratifisere UNESCOs kulturarvkonvensjon fra 2003. Her står det at vi i Norge i grunnen allerede er svært flinke til å ta vare på kulturarven vår, så vi trenger ikke egentlig denne konvensjonen. Imidlertid finnes det land der de er mindre heldig stilt, og av hensyn til dem bør vi slutte oss til UNESCOs arbeid. Vi har trolig ikke så mye å lære av de andre, men de skal saktens få lov til å lære av oss. Teksten gjør meg rød ut i øreflippene. Kanskje vi skulle våge å se litt nærmere på hvordan vi for øyeblikket tar vare på kulturarven i Norge?

Det er forhandlet frem en avtale om å overføre en vesentlig del av de samiske museumsgjenstandene i Norge til samisk varetekt. Beskrivelsen av hvilke gjenstander det dreier seg om og hva som skal til for at samiske museer skal kunne forvalte dem, er langt på vei ferdig. Likevel er det ingen som vet når selve overføringen kan skje, for vi tar oss ikke råd til å bygge forsvarlige museumsmagasiner for de samiske mottakerinstitusjonene. Dette er mer enn flaut. Det er skammelig.

De norske folkemusikkarkivene har vært pionerer i arbeidet med å digitalisere samlingene sine. I dag sliter de med et utdatert og sårbart digitalt arkivsystem. Det felles systemet utvikles og driftes av en enkelt person. Her er det snakk om samlinger som brukes daglig for å skape nye, levende kunstverk. Men Norsk kulturråd, som er kulturministerens buffer for å slippe å ta stilling til slike pinlige forespørsler, har foreløpig ikke sett seg i stand til å støtte en omlegging og sikring av disse arkivressursene.

I forvaltningen av Norges kulturarv er Norsk folkeminnesamling en av kronjuvelene. Arkivet inneholder mye kanonisert materiale, som Asbjørnsen og Moes samlinger av eventyr og Landstad og Bugges samlinger av folkeviser. I tillegg til folkediktningen, finner vi et umåtelig forråd av lokalhistoriske beretninger fra alle landsdeler. Samlingen ble opprettet for å være et nasjonalt fellesarkiv for minnemateriale og muntlige kilder. Men for øyeblikket ser Universitetet i Oslo seg dessverre ikke i stand til å tjene penger på Norsk folkeminnesamling. Det humanistiske fakultetet har gjennom en årrekke tappet denne institusjonen for ressurser, og vurderer nå å avvikle den fullstendig.

Til sist må jeg si noen ord om mitt eget arbeidssted. I de tre årene vi har vært velsignet med en borgerlig regjering, har den statlige finansieringen av Norsk folkemuseum vært fryst. De statlige tilskuddene er ikke blitt justert for pris og lønnsvekst. I realiteten reduseres altså finansieringen. Norsk museumssektor er allerede nøkternt drevet. Her er det få ekstravaganser en kan legge av seg. Hvordan takler museets ledelse regjeringens kutt? Begynner man å si opp folk? Det ønsker man i det lengste å unngå, forståelig nok. Løsningen er at man ved permisjoner og oppsigelser lar være å ta inn nye folk. Følgen er at stillinger med avgjørende betydning for forvaltningen av Norges kulturarv blir stående tomme. Norsk Folkemuseum har det siste halvåret ikke hatt noen konservator for eldre bygdekultur. Dette er så utrolig at jeg er nødt til å skrive det en gang til: Norsk Folkemuseum har i dag ingen konservator for eldre bygdekultur, og det diskuteres intenst om vi kan ta oss råd til å ansette en i løpet av 2017.

Norsk etnologisk gransking, som jeg selv har ansvaret for, er et kulturhistorisk arkiv der vi samler privatpersoners beretninger om forhold i norsk folkeliv. Ønsker du å vite mer om for eksempel bryllupsskikkenes eller begravelsesskikkenes historie i Norge? Da bør du komme til oss. Vi har hylle opp og hylle ned av grunnleggende kilder til kunnskap om at fra engslåttens, husvaskingens og ølbryggingens historie, til innføringen av nye kalenderskikker som luciafeiring og halloween. Vi har lenge forsøkt å skaffe finansiering for å gjøre denne kulturskatten, som er skapt ved frivillig dugnadsinnsats av private meddelere rundt om i hele landet, tilgjengelig for Norges befolkning. Det har vist seg svært vanskelig. Vi ser ut til å falle mellom alle tenkelige støtteordninger i kultursektoren. Da min nærmeste kollega i fjor var så heldig å få et fireårig doktorgradsstipend ved Universitetet i Bergen, ble vi kastet ut i en alvorlig krise. Vi får ikke ansette vikar. Et arbeid som var utfordrende nok for to personer, skal nå løses av en person.

Jeg vet ikke om ministere har skamvett, men jeg håper jo at dere har det, og jeg håper at neste gang dere får lyst til å si noen ord om hvor viktig det er at vi tar vare på Norges kulturarv, da vil dere samtidig få et kledelig lite rødskjær i kinnene.