Debatt

Kultur ut på sidelinja?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sang er tatt ut av fagplanen i norsk. Dette har vekket ordskifte. Det er ikke lenge siden sist diskusjonen om sang i skolen var oppe, da ordet sang var tatt ut av den overordnede delen av fagfornyingen. Læreplanene blir visst ikke helt enige med seg selv: Mens sang er tatt ut av norskfaget vektlegges imidlertid musikkens helsefremmende potensiale for de tverrfaglige temaene folkehelse og livsmestring i forslaget til ny fagplan for musikk. Kunstneriske uttrykk løftes generelt opp som en mulighet for å bedre forstå eget og andres følelsesliv – som en kilde til god psykisk helse.

Samtidig – i et innlegg i Aftenposten skrevet av stipendiat Juul ved Nord Universitet, anbefales foreldre å melde barn inn i idrett heller enn kulturaktiviteter. Dette på bakgrunn av en studie som viser at barn som driver med idrett har lavere forekomst av depressive symptomer og mobbes mindre enn barn som driver med drama, korps eller film. Studien i seg selv sier ingenting om årsakssammenhenger, men forskeren konkluderer likevel med at alle barn burde drive med idrett – som om det er en motsats til kulturaktiviteter, et enten-eller.

Er vi i ferd med å spille kulturen ut på sidelinja? Er det riktig å begrense rommet for utøvelse av menneskets kreative og skapende aktivitet i samfunnet? Det kan se ut til at kultur skal utøves innenfor en tydelig faglig avgrensning i skolen. Vi skal holde barna unna i fritiden, med mindre de er så robuste at de tåler å skille seg ut. Skal vi i beste fall overlate kulturen til de profesjonelle, på underholdningsarenaen? Til en håndfull spesielt interesserte? En slik utvikling vil være helt på tvers av det vi ser innenfor forskning på musikk og helse.

Vi vet at kultur er helsefremmende

Den store helseundersøkelsen fra Nord-Trøndelag (HUNT) viste for noen år siden at mennesker som driver med kultur i en eller annen form opplever bedre helse, er mer tilfreds med livet sitt og strever mindre med angst og depresjon, sammenlignet med mennesker som ikke er så opptatt av kultur. Kultur ble i denne sammenhengen definert som alt fra deltakelse på konserter og dugnad til religiøs aktivitet, idrettsarrangementer og utendørsaktiviteter.

Vi vet fra forskning på sammenhengen mellom musikk, livskvalitet og helse, at deltakelse i musikalske aktiviteter kan bidra til opplevelse av fellesskap, mestring, motivasjon, glede, emosjonell kompetanse og empati. Blant annet gjennom forsker og kordirigent Anne Balsnes (UiA) sin forskning. Hun viser at å synge i kor kan ha god innvirkning på både fysiske, psykologiske, intellektuelle, sosiale og eksistensielle dimensjoner ved å være menneske, og Balsnes foreslår korsang som kilde til folkehelse. Sang kan også være viktig for barns språkutvikling, slik forskningen til førsteamanuensis Lise Lotte Ågedal (OsloMet) har vist. I hennes forskningsprosjekt sang barnehagebarn med uttalevansker seg til bedre uttale. Et annet eksempel er forsker og førsteamanuensis Marie Skånland (NMH/Ansgar Teologiske Høgskole) sin forskning på mennesker og musikklytting. Forskningen hennes viser hvordan unge voksne bruker musikk aktivt i hverdagen for å regulere følelser.

Inn i helse, men ut av oppvekst?

Kunnskap om at musikk og kultur virker helsefremmende fører til at den nå også utspiller seg på andre og nye arenaer. Den gradvis økende bevisstheten om dette innenfor helsefeltet stimulerer til at både spesialisthelsetjenester og kommuner bevisst tar i bruk musikk i sine tilbud til befolkningen, både i forebygging og behandling. Vi ser det innenfor psykisk helse, rus og barnevern. Musikk motiverer, oppleves som styrkende for mestring og identitet. Musikk øker motivasjonen for annen behandling. I Norge er det også musikkterapeut knyttet til barne- og ungdomsavdelingene ved alle universitetssykehusene. Musikk som aktivitet og musikkterapi som behandling blir ansett som et viktig supplement til den medisinske behandlingen barna gjennomgår når de er innlagt på sykehus. Det satses systematisk på musikkterapi som støtte under medisinske prosedyrer, og med premature og syke nyfødte ved intensivavdelinger.

Det er derfor forunderlig at når helsefeltet nå åpner dørene for kreative og skapende tilnærminger av helsefremmende og forebyggende grunner – så ser vi tendensene til at denne døråpningen kan bli smalere for barn og ungdom både i skolen og på fritidsarenaer. Når sangen forsvinner inn i musikkfaget og når det i det offentlige ordskiftet konstrueres fronter mellom idrett og kultur – er det en fare for at det skjer en gradvis begrensning av selve tilgangen til det potensialet som ligger i de kunstneriske uttrykkene.

Tilgang til erfaringer

I et forebyggende folkehelseperspektiv skulle musikk og andre kreative aktiviteter være et enda større satsningsområde når det kommer til barn og unge. Ikke bare i enkeltstående estetiske fag, eller som marginaliserte fritidsaktiviteter, men som en daglig eksponering og erfaring. Det faller derfor på sin egen urimelighet å spille kulturen ut på sidelinja slik Juul gjør når hun setter idrett opp mot kultur, og slik nasjonale myndigheter gjør når de i fagfornyelsen overlater sang og musikk kun til musikkfaget.

Heller enn å skyves ut på spesialiserte arenaer, bør den skapende og kreative kulturen brukes som medspiller, både som et tverrfaglig verktøy i skolen og i arbeidet med barn og ungdoms fysiske og psykiske helse. Ikke fordi alle barn og unge skal drive med kulturaktiviteter, men fordi alle burde ha grunnleggende tilgang til kreative og kunstneriske erfaringer.

Mer fra: Debatt