Kultur i populismens tid

Vi som jobber med kunst og kultur har et svært viktig oppdrag i årene fremover.

Europa er ved et veiskille. Etter mange tiår med fredelig samarbeid knaker det i bjelkene i det europeiske fellesskapet.

I 2010 uttalte daværende leder i Det europeiske råd, Herman Van Rompuy, at EUs største utfordring var euroskepsisime og en voksende nasjonalistisk bølge. Mange ble overrasket, og det var få som tok utfordringen som lå i hans uttalelse. Ti år senere er uttalelsen overhodet ikke kontroversiell. Høyreradikale bevegelser over hele Europa kjemper for å sette «nasjonen først». Brexit er bare ett eksempel på hva som kan skje når populistiske og nasjonalistiske strømninger går hånd i hånd. Disse ideene er ikke nye, og de har delt Europa i krig og okkupasjon flere ganger.

Utfordringen ligger ikke bare i politikk og økonomi, det handler like mye om kultur og identitet. Identitetskampen utkjempes ikke i økonomiske forhandlinger, og reguleres ikke i internasjonale handelsavtaler, ei heller i avstemninger i det britiske parlamentet. Det høres kanskje trivielt ut, å snakke om kultur mens nasjonalister marsjerer i gatene og Brexit-forhandlingene havarerer for n-te gang, men det må vi. For i bunnen av konflikten ligger spørsmålet om hvem vi er, og hvordan vi ser oss selv.

Hva er Europa egentlig? Hvem er en europeer? Den europeiske identitetens kjerne har alltid vært solidaritet på tvers av nasjonale grenser. Å være europeer er ikke én identitet, det er ikke én kultur, men en delt stolthet over troen på menneskets frihet og på fremskrittet. Det er mange, mange flere fortellinger om hvem vi er enn det er landegrenser i Europa. Og dette er verdt å ta vare på. Dessverre ser vi i dag at det store fellesskapet er i ferd med å forsvinne i storpolitikkens spill. Hvor ble det av rommet hvor det var plass til alle?

Den nostalgiske dyrkingen av nasjonalstatene utfordrer ideen om et europeisk fellesskap. Alle vil tilbake til en imaginær storhetstid, skriver den tyrkiske forfatteren Elif Shafak i The Guardian, 14. desember 2018. Men historien om at alt var bedre før er løgn. Eller, som Shakaf skriver, i beste fall et produkt av svært selektiv hukommelse. Der alt som ikke passer inn er blitt glemt. Europa har vært et flerkulturelt sted gjennom alle tider, og har alltid vært preget av at folk har flyttet rundt på seg og latt seg påvirke av hverandre. Det har aldri vært noe alternativ å lukke seg inne. Sannheten er at sameksistens er vårt eneste alternativ.

Også i Norge er det mange som ønsker seg tilbake til en fortid som aldri eksisterte. Det er lett å glemme at norsk kultur også er grenseløs, men det holder å se til vår egen historie. Ibsen lot seg inspirere i Roma, Munch malte i Paris – med støtte fra Statens Kunstnerstipend, Holberg diktet i København, og man kan si at norsk nasjonalromantikk ble født i Dresden, der landskapsmaleren J. C. Dahl gjorde sin karriere. Det faktum at det mest sentrale verket i norsk nasjonalromantikk, Brudeferd i Hardanger, ble malt i Düsseldorf og så hentet hjem til Norge, er nok et bevis på at norske kunstnere tok med seg internasjonale impulser hjem.

Eksemplene er mange. Omtrent alle de store norske kunstnerne har fått et møte med Europa. Datidens form for kulturutveksling kan man kanskje kalle det. Fordi det er i kulturmøtene vi utfordres, og nye uttrykk skapes. Felles for det typisk norske er kanskje nettopp at det ikke er typisk norsk?

I en tid preget av politisk splittelse er samarbeidet om kultur en livsnerve i det europeiske prosjektet. Kultur utfordrer, underholder, konfronterer, provoserer, får oss til å vokse. Og er vi riktig heldige får den oss til å tenke. Kultur får ulike mennesker til å møtes, og vi oppdager ofte at det mer som forener enn det som splitter oss. Den internasjonale kulturutvekslingen har altså noe for seg.

Vi som forvalter og legger til rette for norsk kulturliv må anerkjenne at kulturen er grenseløs, og da må virkemidlene passe til virkeligheten. Med dette som bakteppe inviterer Kulturrådet til konferansen «Kultur over Grenser» i Bærum Kulturhus 23.-24. januar. Tema er internasjonalt kultursamarbeid, og de kulturprogrammene vi arbeider med innen EU- og EØS-samarbeidet, blant annet Kreativt Europa. Hovedhensikten med seminaret er å gi de som skaper kunst og kultur muligheten til å samarbeide på tvers av landegrensene, og å snakke sammen om veien fremover innen kultur, forskning og utdanning.

Vi som jobber med kunst og kultur har et svært viktig oppdrag i årene fremover. Der populismen tilbyr dogmer og overforenklinger, skal kunsten og kulturen stille kritiske spørsmål og vise nyansene. Vi trenger mer enn noen gang at kunstnere og forfattere over hele Europa får muligheten til å ytre seg og skape, fritt og uavhengig.

For de største problemene løses best sammen med andre. Som forfatter Elif Shafak skriver: «No country is exceptional. We’re in this mess together».