Krone og mynt

Reaksjonene på privatiseringen av kongebarnas utdanning er et skoleeksempel på hvor håpløs norsk monarkidebatt er.

Onsdag kveld hadde HKH Kronprinsesse Mette-Marit, Ridder av Elefantordenen og bærer av hele 16 storkors, blant dem Den Kongelige Nordstjerneordenen, Hvite Roses Orden, Stara Planina-ordenen og Adolf av Nassaus Sivile og Militære Fortjenstorden, fest på Kunstnernes Hus. Man kan kanskje si at hun holdt hoff.

Gjestene var stort sett av den typen som har lomma full av kulturell kapital. Folk flest var absolutt ikke flest. Dette er verken nytt eller uvanlig. En trikketur her, en boblejakke der, en tur på Kiwi og et gjestebud for byens løse fugler, endrer ikke på det vi alle kan se, hvis vi vil: Kongehusets medlemmer er opphøyde, velstående, del av et internasjonalt jetsett og høyt hevet over hverdagen til det folket de er overhoder for.

Om Mette-Marit hadde på seg sitt Shambala-armbånd til 52.000 kroner på festen, vites ikke. Kjolene er det også vanskelig å holde styr på, enten de koster 62.000, 70.000, 73.000 eller bare 10.000. Legger vi til utgiftene til vesker og sko, kan vi trygt slå fast at Mette-Marits garderobe fint hadde kunnet fullfinansiere skolepengene til minst en håndfull av Ingrid Alexandras kommende klassekamerater på Oslo International School, der prisen er på 100.000 i året for nordmenn og det dobbelte for utlendinger.

Når det gjelder prins Sverre Magnus, er i grunnen kronprinsparets valg uproblematisk. Han skal gå på en montessoriskole. Det er bred politisk enighet om at vi skal ha et privatskoletilbud ved siden av det offentlige, tuftet på blant annet alternativ pedagogikk. Det kan være mange gode grunner til at foreldre ser det som et godt, for ikke å si nødvendig, tilbud til sine barn. Systemet med 85 prosent statsstøtte gjør dessuten at denne muligheten er tilgjengelig for vanlige folk, ikke bare de rikeste. Beslutningen om å sende landets kommende dronning på en rådyr skole for å lære seg å tenke på engelsk, er derimot dypt problematisk. Det ene er prisen - og, som en følge av det - sammensetningen av elevmassen og foreldregruppa. Det andre er det pedagogiske tilbudet. Det er visstnok framifrå, men vil tronarvingen lære seg nynorsk på den internasjonale skolen? Blir elevene godt og grundig kjent med Norges historiske og kulturelle arv? La oss håpe det.

De til dels voldsomme reaksjonene på nyheten om at kongebarna skal gå på privatskoler fra høsten av, viser i alle fall en ting: Den norske offentligheten har slukt slottets spinn om hvor folkelige de er med søkke og snøre. I det siste er byggingen av dette hverdagslige imaget nennsomt utvidet med en kulturell litteraturflørt: Et presist droneangrep på den øvre middelklassen som kanskje er prinsipielle republikanere, men som synes det er så utrolig kjekt med en kronprinsesse som leser bøker på toget og lager et todagersbibliotek i Dronningparken. Husbonden følger opp med engasjement for miljøet og verdens fattige.

Debatten rundt skolevalget vil, dersom kongehuset føler at den rokker ved dette bildet, garantert føre til at vi snart får se kronprinsparet gjøre noe skikkelig folkelig. Det er bare å følge med. Slik det ligger an nå, er det for eksempel mer sannsynlig at prinsen og prinsessen blir kjørt til første skoledag i mammas Think enn i pappas Tesla. Husk da at de kongeliges veldesignede folkelighet ikke er der for at de skal forstå oss. Den er der for at vi skal forstå dem.

I boka «Republikken Norge» går forfatter og journalist Kjetil Alstadheim gjennom kronprinsparets økonomi. Så godt det lar seg gjøre, må vi legge til, for mye er hemmelig. I tillegg til at store deler av tronarvingenes virksomhet er sponset av alt fra multinasjonale selskaper som Google, Microsoft og Coca-Cola til eksklusive klesmerker som Valentino, Hermès og Pucci, mottar paret 8,7 millioner som skattefri apanasje. Dertil kommer 17,8 millioner til parets stab. Beløpene øker år for år, langt over den generelle prisstigningen. Oppå der igjen kan vi legge de 12,6 millionene de fikk over statsbudsjettet i 2009 for å pusse opp sin private eiendom på Skaugum.

Bildet som blir forsøkt tegnet av et kongehus som en alenemor i boblejakke på trikketur, med en god bok i fanget, sittende ved siden av Johnny på linje 5 i full fart mot Stovner, er tidenes største snobbe ned-øvelse. Noensinne.

Slik kunne vi fortsatt, nærmest i det uendelige. Men debatten om styreform er ikke tjent med å ende som en krangel om hvorvidt kongefamilien er vanlige folk eller en liten elitistisk, styrtrik klikk. Det vi trenger er en prinsipiell diskusjon, løsrevet fra personlige følelser og oppfatninger om de kongeliges vandel.

Norge har valgt en statsform der landets viktige funksjon som statsoverhode går i arv, uten at folket får uttalt seg gjennom valg. Denne styreformen springer ut av en gammel tradisjon der de kongelige styrte på vegne av gud, senere fordi de var spesielt opplyste. Ingenting av dette har noe i et moderne folkedemokrati å gjøre. Det er et fremmedelement i vårt styringssystem, og kommer alltid til å være det, også hvis de kongelige majesteter og høyheter skulle begynne å kle seg i simple billigklær, flytte inn i rekkehus, dra på charterferie til Syden og kjøre Opel til jobben.

Neste gang Stortinget skal behandle et forslag om å utrede republikk som statsform, bør det vedtas. Da kan vi få et reelt alternativ, et ordskifte basert på fakta framfor følelser og en redelig politisk diskusjon.