Kritikk på autopilot

Vi må akseptere at følelser er en viktig motivasjonsfaktor

Det finnes enkelte naturlover; som at sommer følger vinter, at favorittlaget Tottenham kollapser når det gjelder som mest og at Sindre Stranden Tollefsen i Kirkens Nødhjelp kritiserer fadderorganisasjonene for å drive følelsesbasert kommunikasjon, som skaper uheldige bilder av fattige land. Det er ikke vanskelig å skjønne Tollefsens frustrasjon over kommunikasjon som ikke makter å vise ”de bakenforliggende årsakene”. Alle er enig om dette. Jeg tror også at urettferdighet er et godt utgangspunkt for nye kommunikasjonsformer. Kirkens Nødhjelp er dyktige på å formidle dette med kreative virkemidler. Nettopp derfor synes jeg det er merkelig at Tollefsens eneste konkrete forslag er at de frivillige organisasjonene må bli flinkere til å delta i bistandsdebatten. Men det nytter lite å framføre et nyansert og konstruktivt budskap hvis det ikke blir hørt.

De siste ukene har vi derimot vært vitne til en global kampanje som har blitt sett og hørt, sannsynligvis av flere hundre millioner mennesker. Invisible Children’s Kony-video har satt dagsorden over hele verden, men høster likevel massiv kritikk fra profesjonelle solidaritetsaktører. For hvilke fakta og løsninger bygger kampanjen på? Og er ikke dette nok et eksempel på hvite menn som skal redde Afrika? Verst av alt: Kampanjen spiller på følelser. Varsko! For, som redaktør Maren Sæbø skriver på Journalisten.no, det er skremmende lett ”å villede massene ved å appellere til menneskets godhet”. Hun etterlyser konfliktanalyse, nyanser og kritisk journalistikk.

Dette er symptomatisk for en holdning som er dominerende innenfor solidaritetsfeltet, hvor man får inntrykk av at godhet nærmest står i veien for det gode engasjementet. I stedet har man forelsket seg i forestillingen om at mer kunnskap vil gjøre verden til et bedre sted. Og kunnskap mangler det ikke på. Jeg har sjelden sett så mange kunnskapsrike mennesker som i solidaritetsbransjen, og de utgjør en sterk lobby. Ære være dem (oss) for det! Samtidig skaper det en enorm distanse til folk flest og bidrar til å befeste inntrykket av at solidaritet og utviklingspolitikk er et fagfelt forbeholdt en liten elite, som attpåtil er påfallende samstemt med hensyn til hva som er korrekt framferd, holdning og politisk overbevisning. ”Ser bistandsbransjen rekkevidden av bildet som konstrueres av fattige land?”, spør Tollefsen. Jeg vil vri på spørsmålet: Ser Tollefsen konsekvensene av profesjonaliseringen av bistandsbransjen?

Det kan ikke være slik at all kommunikasjon skal oppfylle en detaljert sjekkliste for korrekt framstilling. Det eneste vi oppnår med det er å la kommunikasjonsutfordringen knyttet til mobilisering og folkelig forankring ligge uløst. Skal vi engasjere flere må vi tåle at noen tramper rundt i vår velstelte hage. Vi må til og med akseptere at følelser er en viktig motivasjonsfaktor. Jeg tror vi har størst sjanse for å lykkes der innsikt og følelser kobles sammen. Tollefsen ønsker å ta utgangspunkt i urettferdighet. Om det er noe som er egnet til opprøre sjelslivet er det nettopp urettferdighet. Etter mitt skjønn er nettopp dette et sentralt virkemiddel i Kony-kampanjen.

Kony-kampanjen har aldri satt seg fore å skape et nyansert bilde av Afrika. Da hadde det aldri blitt noen kampanje. Ingen ville blitt fornærmet, og livet ville gått sin vante gang. Nyansene hadde levd sitt lykkelige liv utenfor medias rampelys. Vi hadde sluppet å diskutere hva som foregår i Afrikas voldelige Bermudatriangel, og hva som kan gjøres for å få en slutt på tragediene. Alle de store avisene i Norge og i utlandet hadde sluppet å rydde forsidene for å fortelle om Kony. Vi hadde sluppet å lytte til afrikanere som føler seg overkjørt og feilrepresentert. Myndigheter hadde sluppet å bli utfordret på hvilket ansvar som hviler på det internasjonale storsamfunnet. Og millioner av mennesker hadde sluppet unna illusjonen om at det bor noe godt i mennesket, som kan omsettes i handling.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.