Nyheter

Krimhalvøya ble ikke gitt bort i fylla

Det blir ikke mer sant om en løgn gjentas mange nok ganger.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Som et ekko av russisk propaganda gjenforteller Carl I. Hagen i Aftenposten 16. januar myten om at daværende leder for Sovjetunionen, Nikita Khrusjtsjov, overførte Krimhalvøya til Ukraina i fylla. Men det stemmer ikke. Beslutningen ble derimot vedtatt av Det øverste sovjet den 19. februar 1954. Det øverste sovjet var som kjent Sovjetunionens lovgivende nasjonalforsamling.

Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at vedtaket kom i stand etter en prosess som hadde strukket seg over noe tid, og ble kort tid etter godkjent av henholdsvis den russiske og den ukrainske sovjetrepublikk.

Som offisiell begrunnelse for overføringen ble det henvist til økonomi, geografi og kulturelle bånd mellom Krimhalvøya og fastlandet. Krim er jo ikke selvforsynt og har ikke landfast forbindelse med Russland – halvøya har derfor hele tiden vært avhengig av å få nødvendige forsyninger fra det ukrainske fastlandet, herunder elektrisitet, vann til landbruket via kunstige kanaler osv. Dessuten hadde fergeforbindelsen mellom Krim og Russland over Kertsj-stredet begrenset kapasitet og var upålitelig, særlig vinterstid.

Ut over dette har historikere pekt på særlig to faktorer som kan ha medvirket til beslutningen: En intern maktkamp blant toppene i kommunistpartiets ledelse, og et håndslag til Ukraina etter de ufattelige lidelsene landet hadde vært utsatt for ifm. Stalins folkemord på 1930-tallet, Holodomor.

Man får også huske på at i 1954 var Khrusjtsjov fersk leder av Sovjetunionen, og hans maktbase var skjør. Det er derfor lite trolig at Khrusjtsjov hadde kunnet diktere en overføring av Krim på egenhånd, og aller minst i fylla, dersom han hadde prøvd seg på det.

Derimot er det ting som tyder på at initiativet til denne prosessen skjedde under Stalins regjeringstid. Historieprofessor Stephen Kotkin, Princeton University, skrev følgende i New York Times i 2014:

"Finally, Crimea, at the time a predominantly ethnic Russian territory, was transferred to Ukraine from Russia in a decision taken under Stalin but implemented only after he had died, in 1954, on the 300th anniversary of the Cossack request for imperial Russia’s protection against the Polish-Lithuanian commonwealth."

Hovedkonklusjonen er således at overføringen av Krim ble foretatt av en legitim stat og utført i henhold til landets lover, og kunne dessuten anses som fornuftig.

Russland gjorde aldri krav på Krim før anneksjonen

Det er også verdt å merke seg at Russland aldri fremsatte noe krav om Krimhalvøya ifm. oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Noen har ment at dette var en tabbe av Jeltsin. Men heller ikke senere har russiske myndigheter fremsatte noe slikt krav, det være seg ifm. forhandlingene om Budapest-memorandumet i 1994, den ukrainsk-russiske vennskapsavtalen i 1997 eller ifm. Kharkiv-avtalen i 2010.

Tvert imot presiserte Putin så sent som i 2008 i et intervju med tyske ARD, i forbindelse med den daværende militære konflikten Russland hadde med Georgia om Abkhasia og Sør-Ossetia, at Russland ikke gjør krav på Krim – og ble lettere indignert når intervjueren henviste til den franske utenriksministeren, som hadde uttrykt bekymring for at Krim kunne være Russlands neste mål. Til dette svarte Putin:

«Jeg mener at å snakke om noe sånt som «neste mål» er upassende. […] Krim er ikke et omstridt område. Det har ikke vært noen etnisk konflikt der, i motsetning til konflikten mellom Sør-Ossetia og Georgia. Russland har lenge anerkjent Ukrainas grenser. I det store og hele har vi gjennomført våre samtaler om grensene. Saken om oppmåling av grensene gjenstår, men dette er bare en teknisk formalitet. Jeg mener at spørsmål som indikerer at Russland skulle ha slike mål har provoserende undertoner.»

Det hører med til historien at den russiske statsadvokaten i 2015 hevdet at overføringen av Krimhalvøya til Ukraina i 1954 var grunnlovsstridig. Slikt føyer seg dessverre inn i en lang rekke av historierevisjonisme som er blitt et kjennetegn ved Putins styresett.

Mer fra: Nyheter