Krigshaukene flyr igjen

Kaoset og lovløsheten sprer seg i Irak, Afghanistan og Libya, selv om vestens krigsherrer lovet frigjøring og frihet da de angrep. Hva har norske politikere lært?

Da USA og Storbritannia hadde invadert Irak, sendte forsvarsminister Donald Rumsfeld daglige notater til president George W. Bush med krigsbilder og bibelsitater. På et notat om krigens utvikling var det et bilde av en tanks i solnedgang. Under bildet ble det sitert fra Efeserne 6:13: «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.»

VG jublet over hele førstesiden da de amerikanske soldatene inntok Bagdad i 2003: «Amerikanerne mottas som helter». Avisens daværende politiske redaktør sutret over at Norge ikke var med: «…dersom Regjeringens pedantiske bokstavtolkning av folkeretten var blitt gjeldende, hadde irakerne ikke fått den frihetens mulighet, som de nå feirer.» Han skrev videre at «den norske krigsmotstanden framstår som noe forkvaklet, når jublende irakere omfavner amerikanske soldater …» Avisens politiske konklusjon var ikke til å misforstå: «…de idealer og mål Bush sier han går til krig for, er idealer vi deler.»

Bondevik-regjeringen sa nei til å delta i Irak-krigen etter store folkelige aksjoner. Men innad i regjeringen sloss Høyre for at Norge skulle ta del. Da Høyre måtte gi seg, sørget forsvarsminister Kristin Krohn Devold likevel for norsk deltakelse. Bak ryggen på folk og parlament lånte hun ut radarer til de britiske styrkene. De norske radarene sto i første rekke fra første dag. De peilet ut 1.500 bombemål i Irak. Den britiske forsvarsministeren skrev et begeistret brev til Krohn Devold der han takket for «den robuste støtten» fra Norge til invasjonen. Krohn Devold svarte at hennes «dypfølte tanker går til britiske menn og kvinner som risikerer sine liv på slagmarken hver eneste dag.» Hvor mange som ble drept på grunn av radarene og andre norske våpen, er ukjent. Norske skip fraktet våpen til slagmarken.

Irak-krigen var basert på løgner og bevisst og planlagt bedrag. I dag ser vi fasiten i all sin skam. I Irak har krigen tatt livet av 500.000 mennesker, ifølge en forskningsrapport. Den har skapt fire millioner flyktninger. 4.489 amerikanske soldater har mistet livet. Minst 30.000 amerikanske soldater er sendt skadet hjem. De er kommet tilbake uten armer eller bein og med store mentale skader. 22 veteransoldater tar sitt eget liv hver dag.

Krigene i «kampen mot terror» har skapt mer terror. Det er ikke blitt noe demokrati i Irak. Frihetsjubelen har for lengst stilnet. Det finnes ingen fungerende sentraladministrasjon eller hær. Iraks sjiamuslimske statsminister har marginalisert sunniene og sabotert alle forsøk på en nasjonal dialog. I dag er det sjiamuslimer mot sunni-ekstremister. De brutale krigerne fra ISIL har fått et rom for terror og rykker fram mot Bagdad. Ødeleggelsen av nasjonen Irak er en tragedie og et forferdelig nederlag for vestlig politikk, for menneskerettigheter og for internasjonale avtaler.

Alt synes snudd på hodet. Vestens store fiende, Iran, har sendt soldater og spioner til Irak for å forsvare Bagdad. Nå er de på samme parti som USA. Obama sender nå 300 spesialsoldater til landet. Slik fredsprisvinneren har formulert sin nye politikk, tyder mye på at han vil satse på droneangrep og Hellfire-raketter. Rakettene har for øvrig «et lite stykke Norge» inni seg. Hvis USA starter slike bombeaksjoner i Irak, blir USA luftvåpen for Iran.

Krigen i Afghanistan er også et feilgrep med enorme dimensjoner. Operasjonen for å få fjernet Gaddafi i Libya ble framstilt som en slags humanitær aksjon. Beslutningen om den norske deltakelsen ble tatt etter mobilsamtaler, uten stortingsdebatt og med SV på slep. Pilotene, som slapp 600 bomber, ble hyllet for å representere verdiene til Utøya-ofrene da de kom hjem. Så smakløst og pinlig. I dag er det fullt kaos i Libya. Der slåss ulike terrorgrupper, stammer og religiøse grupper mot hverandre. Syrias opprørere er utstyrt med våpen fra Libyas nye ledere. Det var trolig ikke borgerkrig og en planlagt innføring av sharialover i Libya som var planen da den «humanitære aksjonen» startet.

Jeg befinner meg for tida i USA. Det er interessant å følge med på den politiske debatten. Krigshaukene som sto bak den katastrofale Irak-krigen, er igjen kommet til overflaten. Tidligere visepresident Dick Cheney er den mest prominente av dem som nå krever at Obama må handle. Det finnes ikke snev av anger eller selvkritikk. De sitter der i TV-studioene og skriker etter mer krig og flere soldater til Irak.

I forrige uke sto jeg foran en protestantisk kirke som ligger på hjørnet av Fifth Avenue og 29. gate i New York. På gjerdet rundt Marble Collegiate Church henger tusenvis av gule silkebånd. De henger der som en stille protest mot krigens død og som en mektig bønn om fred. De representerer ofrene for krigene i Afghanistan og i Irak. På hvert av de gule båndene er det trykt navnet og alderen til en drept amerikansk soldat. Det henger også noen blå bånd der. De symboliserer bønner for døde i de landene som ble overfalt.

Da jeg sto der foran gjerdet, slo det meg plutselig at NATOs påtroppende generalsekretær, Jens Stoltenberg, har sagt ja til verdens mest håpløse stilling og at han ganske snart vil lengte tilbake til Aps landsmøter.