Debatt

Krig og ærlighet

Norge har betalt en høy pris i Afghanistan. Tolv nordmenn den aller høyeste. Det vil være et svik å ikke trekke lærdom av feilene som ble gjort.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Bare ett av målene med krigsdeltakelsen i Afghanistan ble nådd fullt ut: Norge viste at vi var en god NATO-alliert, et land USA kunne stole på. Slik lød konklusjonen da tidligere forsvars- og utenriksminister Bjørn Tore Godal i går la fram den fyldige rapporten om Norges 14 år lange krig i Afghanistan.

Opplysningen er slett ikke overraskende, men likevel oppsiktsvekkende. Grunnen til at den ikke er overraskende, er at alle som har villet se, for lengst har skjønt at Norge deltok i Afghanistan først og fremst for å vedlikeholde og styrke båndene til USA og NATO. Men den er likevel oppsiktsvekkende fordi politikerne som førte oss inn i krigen og holdt oss der gjennom halvannet tiår ikke ville innrømme at dette var grunnen. Motivet for krigen ble ikke ærlig diskutert, selv mange år etter at den var i gang.

Lenge tviholdt norske ledere på forklaringen stadig færre kunne tro på: Vi var i Afghanistan for å frigjøre kvinner, bygge demokrati og hindre at landet på nytt ble et klekkeri for internasjonal terror. Utvalget Godal har ledet, feller en klar og ikke spesielt hyggelig dom: Målet om å bidra til demokrati og stabilt styresett er ikke nådd. Målet om at Afghanistan ikke skal være et arnested for terror er bare delvis nådd. Kvinner har fått det litt bedre. Oppsummert har vi oppnådd ingenting eller svært lite på de punktene som ble brukt for å begrunne krigsdeltakelsen. På det punktet som ble tiet i hjel og nektet diskutert, har vi derimot oppnådd svært mye. Tittelen journalist Anders Sømme Hammer valgte til sin bok om landet han har bodd i og skrevet om gjennom store deler av denne perioden, virker stadig mer treffende: Drømmekrigen.

Da Godal la fram utredningen i går, poengterte han at samtlige norske partier på Stortinget (med unntak av MDG) har sittet i ulike regjeringer de årene den norske krigsdeltakelsen har pågått. Fra SV til Frp. Han mente at den politiske debatten har vært svært begrenset, med et unntak for SVs bidrag. «Det er tankevekkende at de amerikanerne vi snakket med i Washington var mer kritiske enn norske politikere», sa Godal. Om det er ett eneste tema som krever av oss at vi må «tørre å ta debatten», som det så gjerne heter, er det nettopp når vi skal avgjøre om, og eventuelt hvorfor og hvordan, vi skal delta i krig. «En bredere debatt om slike engasjementer vil være en styrke for det norske folkestyret og for Norge som alliert», understreket Godal. Han pekte på at myndighetene må være tydeligere på målsettinger og forventede resultater av innsatsen og at rapporteringen til Stortinget må bli mer systematisk.

Det er ikke helt riktig at SV sto alene om å diskutere krigen på en ærligere måte. Det er verdt å minne om at Senterpartiets daværende nestleder (nå leder) Trygve Slagsvold Vedum, reagerte etter at daværende statsminister (nå NATOS generalsekretær) Jens Stoltenberg sa dette under sitt besøk hos norske styrker i Meymaneh 17. mai 2010: «Dere har valgt å reise ut for å forsvare de verdiene samfunnet der hjemme bygger på. For å legge grunnlaget for at afghanske barn en dag skal få føle den samme glede som norske barn føler i dag». Slagsvold Vedum reagerte slik overfor VG: «Jeg ville ikke uttalt meg på den måten. Alle ønsker å få til det Jens sier, men det er NATO-forpliktelsene som er hovedgrunnen til at vi er i Afghanistan». Det fikk han en solid dose kjeft for. Det var uheldig «å skape denne type usikkerhet rundt engasjementet», sa for eksempel daværende utenriksminister og nåværende Ap-leder Jonas Gahr Støre.

Når et respektert og grundig ekspertutvalg nå har lagt fram denne solide rapporten, vil det være en ulykke om diskusjonen rundt den norske innsatsen i Afghanistan igjen ender opp som et forsvar av egen prestisje og gamle feilsteg. Tolv mennesker – soldatene Trond André Bolle, Andreas Eldjarn, Kristoffer Sørli Jørgensen, Trond Petter Kolset, Tor Arne Lau-Henriksen, Christian Lian, Claes Joachim Olsson, Tommy Rødningsby, Siri Skare og Simen Tokle, samt journalisten Carsten Thomassen og legen Egil Kristian Tynæs – er drept. Ytterligere 19 soldater er alvorlig skadd. Av over 9000 soldater er et ukjent antall rammet av andre synlige og usynlige skader. Vi har brukt 20 milliarder kroner. Afghanistan er fortsatt et svært fattig land, uten et fungerende demokrati, fullstendig avhengig av bistand, herjet av korrupsjon og krig – og et sted Al-Qaida og IS kan operere fra.

Det vil være en stor tabbe å late som om dette har gått bedre enn det har. Ikke minst fordi Norge, som forsvarsminister Ine Eriksen Søreide sa i går, er klar til å krige på bortebane igjen, denne gangen i Irak og Syria. Erfaringene Vesten har gjort seg i Irak, Libya og Afghanistan bør tale et veldig tydelig språk: Det er ingen god idé å bombe seg til demokrati. Og norske politikere må snart ha lært seg at væpnede krigsoperasjoner uten forutgående grundig politisk debatt, og uten en klar og tydelig plan for hva skal vi gjøre etter at de første slagene er vunnet og hva vi realistisk kan oppnå, er feil vei å gå.

Mer fra: Debatt