I Dagsavisen 17.juli skriver Nina Otnes om hennes utfordringer med botidskravet på fem år for begge foreldre om man skal få kontantstøtte. Dette støttet ikke KrF.
Historien til Otnes og familien viser hvor urettferdig slike krav kan slå ut. For KrF er kontantstøtten viktig nettopp fordi den legger til rette for at familier i ulike situasjoner kan ta ulike valg, og at foreldre som ønsker å være hjemme med barnet litt lengre enn det første året kan gjøre dette.
Jeg er glad for at KrF i denne perioden har fått gjennomslag for en kraftig økning i kontantstøtten, på tross av at regjeringspartiet Frp ønsker å avvikle ordningen. Fra 1.august vil familier som velger kontantstøtte få 7.500 kr i måneden. Dette vil gi flere familier reell valgfrihet til å velge det som er best for barnet sitt, og jeg skulle ønske at dette også gjaldt for Otnes og hennes familie.
Jeg og min kone har valgt å bruke kontantstøtten. Det er derimot ikke riktig at vi brukte denne på dagmamma. Vi valgte å bruke kontantstøtte for at, i vårt tilfelle, mor kunne være hjemme litt lengre. Hvem av foreldrene som blir hjemme er også et valg familien selv vet best å ta, men jeg er glad for å se at stadig flere pappaer nå også tar i bruk kontantstøtten.
I flyktningeforliket fra høsten 2015 ble flertallet enig om at regjeringen skulle arbeide med et botidskrav for kontantstøtte og fremme forslag om dette. Da forslaget kom ble det raskt klart at KrF ikke kunne støtte dette. Det er viktig at kvinner med innvandrerbakgrunn kommer i arbeid, men også disse familiene må få mulighet til å ta egne valg for sine familier. Integreringsutfordringene løses på andre måter enn å fjerne kontantstøtten. KrF foreslår i stedet et krav om at kontantstøttemottakeren deltar på språkopplæring hvis botiden i Norge er under tre år.
Jeg er enig med Otnes i at kontantstøtten i dagens form bidrar til økte sosiale forskjeller, og de som taper aller mest på botidskrav er de sårbare barna og familien deres.