Debatt

KrF – et frastøtende navn

Partinavnet kan ikke være en hellig ku når KrF skal «snu alle steiner».

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Landsstyret i KrF bearbeidet i helgen valgets «Nær døden-opplevelse. Nok en gang skal alle steiner snus, med hjelp av eksterne og interne krefter.

Det var Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk som brukte dødsmetaforen. Det er ikke et plutselig slag som har inntrådt, men en svekkelse som har pågått i mange år. Neste gang kan sperregrensen være nådd om det ikke gjøres noe drastisk.

Sykdomsforløpet har uendelige mange forklaringer: Økt skepsis til religion i samfunnet, KrFs alderssammensetning, manglende evne til nyrekruttering, problemer med å finne side i politikken. Listen kunne vært gjort uendelig lang.

Rett etter valget ble jeg oppringt av en journalist fra ANB. Han spurte om jeg hadde en analyse siden jeg i en mannsalder har fulgt partiet på nært hold fra redaktørstolen i Vårt Land.

Jeg sa det som har stått klart for meg en stund: KrF må gjøre noe drastisk for å redde seg selv fra havari. Navneskiftet er noe av det som må vurderes, selv om det medfører høy risiko.

Ønsker man å bli latterliggjort, er forslag om navnebytte en sikker vinner. I norsk politikk er det opplest og vedtatt at det ikke vil løse noe som helst. Man borrer i de innerste identitetsgener når slikt vurderes.

Jeg tror likevel det er veien å gå for KrF. Høsten 2017 er et passende tidspunkt å starte prosessen. 31. oktober markeres 500-årsjubileet for Martin Luther. Den tyske munken gjorde mye bra og noe dårlig. Noe av det han var mest klartenkt på, var at politikk og religion ikke skulle mikses for mye. To-regimentslæren heter det og handler om Jesu ord om «å gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er».

Mennene som grunnla KrF i 1933 la ikke mye vekt på Luthers advarsler. De var fortvilet over avkristningen i samfunnet og ville ha rask handling. Mot alle odds ble det parti som har forsvart sin plass i den politiske manesjen.

Det var først på 60- og 70-tallet at yngre ledere ble opptatt av det prinsipielle skillet mellom politikk og religion. Kretsen rundt Kjell Magne Bondevik sprang ut av 68-generasjonen. På 90-tallet jobbet de iherdig med å bygge et kristendemokratisk parti etter europeisk mønster.

Det satt langt inne. Verken medlemmer eller tillitsfolket på grasrota greide å ta noen konsekvenser av tenkningen. Partimøtene ble fortsatt holdt på bedehuset, sangene og salmene var de samme som i kirka, og alle partimøter ble innledet med andakt og et gudsord.

KrF ble ikke et folkeparti, men et parti for kristenfolket, og i særlig grad den lavkirkelige delen. Her er problemet med et merkenavn. Historien sitter i, for noen så sterkt at de får noe som ligner allergiske reaksjoner når de hører navnet. Mange troende godtar ikke at det skal være en kristenplikt å støtte et kristelig parti, og det er få ikke-troende som bruker KrFs stemmeseddel. Ordtaket om at «navnet skjemmer ingen» gjelder ikke for KrF. Navnet oppleves frastøtende.

Det betyr ikke at det politiske innholdet er dårlig. I intervjuet med nyhetsbyrået viste jeg til at KrF scorer høyt hos mange i valgomat-tester.

Journalisten fra nyhetsbyrået spurte om jeg hadde forslag til et nytt navn. Det hadde jeg ikke, men har i ettertid tenkt mye på bevegelsen til den troende katolikken Lech Walesa. Solidaritet var navnet og fikk stor oppslutning i Polen.

Er det noe parti som kunne ha båret et slikt navn med hevet hode i Norge, så er det KrF. Partiet har stått opp for de svakeste, både hjemme og ute. Solidaritet og medfølelse går ikke av moten. Her er det mye å hente blant de yngste velgerne.

KrF har ikke mye tid på seg om partiet skal skifte navn. Det kan ikke gjøres rett for et valg. 2021. Da øker risikoen. Såkalt rebranding må ha tid på seg for å kunne virke.

Mer fra: Debatt