Kosovo og Krim: Folkerettens ofre

Igår var det 15 år siden start­skud­det for NATOs bom­bing av den tid­li­gere jugo­sla­viske pro­vin­sen, Kosovo. I dag ser vi Russ­lands annek­te­ring av Krim-halvøya. Det de har til fel­les er at begge er i strid med folkeretten.

I retro­spek­tiv var inter­ven­sjo­nen i Kosovo en kata­ly­sa­tor for omfat­tende sik­ker­hets­po­li­tiske end­rin­ger inter­na­sjo­nalt. Med den kalde kri­gens slutt, frem­veks­ten av USA som super­makt, og en tri­um­fe­rende libe­ra­lisme som bak­teppe, ble FN-pakten for­søkt revi­ta­li­sert, imid­ler­tid uten å lyk­kes. Med folke­mor­det i Rwanda og kri­gen i Bos­nia på sam­vit­tig­he­ten, kom den inter­na­sjo­nale selv­ran­sa­kel­sen. Det til da hand­lings­lam­mede FN gikk i bre­sjen for å sikre inter­na­sjo­nal enig­het om at slike over­grep aldri skulle kunne skje igjen.

Opp­ha­vet til kon­flik­ter som folke­mor­det i Rwanda, ble iden­ti­fi­sert som mang­lende stat­lig kapa­si­tet. Der­med ble såkalte ”fai­led sta­tes” i økende grad sett på som fun­da­men­tale glo­bale sik­ker­hets­trus­ler. Impli­ka­sjo­nen var at disse sta­tene krevde inter­na­sjo­nal assi­stanse, men i et bety­de­lig annet for­mat enn tid­li­gere. En ny døde­lig inter­ven­sjo­nisme ble legi­ti­mert inter­na­sjo­nalt ved å koble ver­dens­sam­fun­nets moralske ansvar for å for­hindre et nytt Rwanda, opp mot hvor­dan glo­bal og nasjo­nal sik­ker­het poten­si­elt kunne kom­pro­mit­te­res av man­gel­full stat­lig kapasitet.

Folke­ret­tens prin­sipp om at en mili­tær inter­ven­sjon kun kan skje på bak­grunn av selv­for­svar, eller med man­dat fra FNs sik­ker­hets­råd, ble nær sagt for­el­det. Ett sted måtte gren­sen gå for hvor mye ver­dens­sam­fun­net skulle kunne tole­rere av etnisk rens­ning og over­grep mot egen sivil­be­folk­ning. Opp­skrif­ten ble etab­le­rin­gen av kon­sep­tet om huma­ni­tær inter­ven­sjon, der prin­sip­pet om ”respon­s­i­bi­lity to pro­tect” snart skulle være på alles lepper.

I kjøl­van­net av inn­fø­rin­gen av huma­ni­tære inter­ven­sjo­ner ble inter­na­sjo­nal kon­flikt­hånd­te­ring kraf­tig mili­ta­ri­sert. NATOs bom­bing av Kosovo ble nett­opp pre­sen­tert som en huma­ni­tær inter­ven­sjon, enda de anvendte mid­lene var alt annet enn huma­ni­tære. En desto vik­ti­gere kon­se­kvens av Koso­vo­kri­gen var end­rin­gen i NATOs stra­te­giske kon­sept, der inter­ven­sjo­nen i Kosovo banet vei for såkalte «out of area»-operasjoner langt uten­for NATOs ter­ri­to­rium. Denne omfat­tende utvik­lin­gen har siden 24. mars 1999 far­get inter­na­sjo­nal sik­ker­hets­po­li­tikk og gjort Norge, gjen­nom vårt med­lem­skap i alli­an­sen, med­skyl­dig i titu­sen­vis sivile drap.

Bom­bin­gen av Kosovo var del­vis et direkte resul­tat av den kol­lek­tive dår­lige sam­vit­tig­he­ten ver­dens­sam­fun­net bar på etter Rwanda og Bos­nia. Når man tar avgjø­rel­ser om hvor­vidt man skal gripe inn er det bil­der av barn som ble hals­hug­get av mache­ter i Rwanda og masse­gra­ver med unge gut­ter i Sre­bre­nica som dri­ver frem handle­kraf­ten vår. Vi så hva som skjedde når vi ikke gjorde noe, så det er best vi gjør noe nå. Jo før, jo hel­ler. Det er tross alt bedre å angre på noe man har gjort enn det man ikke gjorde.

Dette kan vi imid­ler­tid ikke bevise. Vi kan ikke ta opp­le­vel­sene fra Sre­bre­nica og Rwanda og ut fra det dik­tere hvor­dan ting hadde blitt i Afgha­ni­stan, Irak eller Libya hvis vi ikke hadde inter­ve­nert. Men vi ser hvilke kon­se­kven­ser kri­gene har hatt i disse lan­dene, og det er sterkt uro­vek­kende. Skyt først, spør senere har hel­ler ikke vist seg som noen god stra­tegi. For ingen av disse kri­gene har ført fre­den med seg.

I til­legg til dår­lig sam­vit­tig­het, hand­ler det også om sik­ker­hets­po­li­tisk egen­in­ter­esse. Bom­bin­gen av Kosovo for fem­ten år siden skjedde uten man­dat fra FNs sik­ker­hets­råd og med Russ­land til­side­satt. Med dagens utvik­ling på Krim-halvøya og Russ­lands annek­te­ring av områ­det, hev­des det i enkelte kret­ser at Krim er Putins hevn for Kosovo. Uten å kunne si med sik­ker­het hvor­vidt denne ana­ly­sen er kor­rekt, er det uten tvil tyde­lige real­po­li­tiske lik­hets­mo­ment i his­to­rien om NATOs inter­ven­sjon av Kosovo og Russ­lands eska­le­rende kon­troll over Krim-halvøya.

Det mest åpen­bare, og alvor­lige, berø­rings­punk­tet er at begge hen­del­sene var og er i strid med folke­ret­ten. I enkelte til­fel­ler er det mang­lende man­da­tet fra FNs sik­ker­hets­råd, som folke­retts­lig sett ville gjort en inter­ven­sjon legi­tim, en kon­se­kvens av at Sik­ker­hets­rå­det ikke kom­mer til enig­het. Under den kalde kri­gen, ope­ra­sjo­nelt inn­skren­ket av det steile bipo­lare for­hold mel­lom USA og Sov­jet­unio­nen, førte dette til en begrens­ning i man­da­ter for inter­ve­ne­ring. I dag ser vi imid­ler­tid i økende grad at folke­ret­tens suve­rene prin­sip­per for­kas­tes til for­del for nasjo­nal egen­in­ter­esse, der også mini­mums­kra­vet om god­kjen­ning fra Sik­ker­hets­rå­det glatt til­side­set­tes. Her kan hver­ken vest­lige sta­ter eller Russ­land hevde å være mora­len eller folke­ret­tens vok­tere, etter­som både kri­gen i Kosovo, Irak, Geor­gia og nå annek­te­rin­gen av Krim-halvøya, vel og merke på ulikt vis, føyer seg inn i rek­ken av folke­retts­lige brudd.

Femtenårs-markeringen av NATOs mili­tære inter­ven­sjon i Kosovo er ikke en dag for å heise flag­get og kon­sta­tere at mili­tær inn­gri­pen auto­ma­tisk leder til fre­de­lige, demo­kra­tiske og sta­bile sam­funn. Kosovo er frem­de­les et av mange eksemp­ler på dette. Selv om Kosovo i dag er en selv­sten­dig stat og Milo­se­vics gru­somme over­grep er his­to­rie, er kri­gens arr langt fra leget. Situa­sjo­nen bærer i dag preg av en stor grad gjen­si­dig apart­heid og vil­kå­rene er frem­de­les vans­ke­lig for mange ser­bere i den nye sta­ten. Dette gjel­der til­sva­rende for de titu­se­ner av men­nes­ker som har blitt og fort­set­ter å være ofre for real­po­li­tisk makt­spill av ver­ste sort.

Nå, fem­ten år senere, har det frem­de­les ikke blitt fore­tatt en grun­dig eva­lu­e­ring av norske bidrag i Koso­vo­kri­gen. Ei hel­ler til­strek­ke­lig eva­lu­e­ring av norske bidrag i Afgha­ni­stan eller Libya. Noe av det vi har gjort har helt sik­kert vært rik­tig, men vi har også unek­te­lig begått mange feil. Det minste vi burde kunne kreve av våre myn­dig­he­ter er en ran­sa­kelse av vår mili­tære inn­sats de siste fem­ten årene for å sikre at vi lærer av de fei­lene vi har gjort og kan unngå lig­nende feil­grep de kommende 15 årene.