Justisdepartementet i Norge ledes for tida av en engstelig og sint politiker. At frustrasjonen og frykten av og til tar helt overhånd og fører til ubetenksomme og sårende utspill, er vi blitt vant til. Vi har også blitt vant til at statsrådens Facebook-side er et sted der hennes tilhengere underholder seg selv og andre med hatefulle ytringer og diverse konspirasjonsteorier. Det er trist, men vi kan ikke forvente så mye annet derfra, dessverre.
Det er noe annet med den type politikere som pleier å ha selvtillit nok til å stole på saklige argumenter og egen vurderingsevne. De som slett ikke må jage daglig bekreftelse, likes og delinger fra lojale følgere eller som må jazze opp den politiske hverdagen med sterke følelser for å tro at de duger. De som sier at de liker kjedelig debatt, som vil ha grå kompromisser og løsninger som fungerer. Dem er det grunn til å ha ganske høye forventninger til. Det er i alle fall grunn til å kreve at de ikke omtaler et terrorangrep som et «kort», et «argument» eller noe man «spiller ut».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Etter mye om og men kom regjeringen til slutt fram til at den måtte si unnskyld. Det var galt av landets justisminister å lyve om en politisk motstander. Det var langt over streken å si seg enig i konspirasjonsteorien om at Arbeiderpartiet setter hensynet til terrorister foran rikets sikkerhet. Men unnskyldningen fra justisministeren kom så nølende, så uvillig og så langsomt at den ikke fikk effekt på hennes flokk. «Er man opptatt av sikkerhet, er det Støre og hans medsammensvorne man må betrakte som busemenn», skriver en tilhenger på hennes Facebook-vegg. En annen skriver: «Støtter deg Sylvi. Råttent av Støre og bruke tragedien på Utøya for å skaffe seg sympati. Burte å skamme seg. Vi er mange som forsvarer deg». Flere andre gir uttrykk for det samme.
Slike uttalelser er i realiteten det samme som det et annet regjeringsmedlem har sagt. Det ble ikke beklaget i Stortinget torsdag. Anklagene om at Ap bruker 22. juli, at partiet på en eller annen måte ønsker å høste politisk gevinst ved å snakke om angrepet de ble utsatt for, er like alvorlige som justisministerens lefling med hatefulle konspirasjonsteorier.
Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner har riktig nok beklaget påstanden om at Ap «trakk 22. juli-kortet». I stedet snakket han og andre om «22. juli-argumentet» og at «det må være mulig å diskutere denne saken uten at Ap skal trekke fram 22 juli».
Dette resonnementet er dypt problematisk. Mange i Ap og AUF ga også uttrykk for at det var mer sårende enn Listhaugs vulgære konspirasjonsretorikk. Anniken Huitfeldt beskrev det slik: «Det kortet som oftest trekkes i debatten nå er høyresidens joker. Kortet som snur spillet og endrer alle regler. Når de anklager oss for å «dra 22. juli-kortet», setter de oss i realiteten ut av spill. De ber oss om å ti stille og ikke snakke om de erfaringene vi har».
Det uuttalte forbudet om å koble 22. juli til politikk hindrer oss i å bruke den vondeste og mest brutale erfaringen dette landet har med politisk vold til å høste lærdom av angrepet. Det er i realiteten en formaning om å holde politikken unna et politisk, høyreekstremt angrep. Det er ikke bare absurd og dypt urettferdig. Det er farlig.
Les også: – Utøya-overlevende gråter over blomsterstøtten
Formaningene fra framtredende Frp-politikere om ikke å koble 22. juli til politikk er ikke av ny dato. Allerede to dager etter angrepet, 24. juli 2011, mens de berørte fortsatt gikk og ventet på beskjed om sine sønner, døtre, brødre, søstre og venner levde eller ikke, rykket Siv Jensen ut på NRK med en sterk advarsel: «Jeg synes det er avskyelig det som har skjedd, men jeg synes det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Fremskrittspartiet». Senere, i november samme år, sa Per Sandberg at Ap hadde spilt offer etter 22. juli.
Slike utspill har satt en effektiv stopper for et helt nødvendig oppgjør med politikken, tankene og konspirasjonsteoriene som førte til 22. juli-angrepet. Denne avpolitiseringen er en grov forsømmelse. Når en oppegående, trygg og hederlig statsråd som Jan Tore Sanner kan få seg til å snakke om 22. juli som et argument, sier det alt om hvor dypt denne passive tankegangen har fått lov til å feste seg.
Det tydeligste enkelteksempelet på at noen har brukt 22. juli for å høste politisk gevinst, har vi fra valgkampen i 2013. Da gikk Civita-leder Kristin Clemet ut og angrep Jens Stoltenberg for dårlig ledelse forut for terroren og for å ha sluppet for lett unna 22. juli-kommisjonens rapport. Hun fikk støtte av Erna Solberg. Dermed parkerte de Stoltenberg effektivt. Han hadde etterlyst et tydelig svar på hvem Solberg ville samarbeide med om hun ble statsminister. Den debatten ble avsporet av Høyres 22. juli-utspill.
Les også: Derfor kan mistillit mot Listhaug felle hele regjeringen
Etter den siste ukas debatt må det bli slutt på at regjeringsmedlemmer sprer løgn om sine politiske motstandere. Det må bli slutt på at 22. juli omtales som noe det er ukorrekt snakke om i en politisk sammenheng. Terroristen var tidligere medlem av Frp, han hadde synspunkter som han delte med mange både i og utenfor Frp. Disse synspunktene spres fortsatt daglig på sosiale medier av partiets sympatisører. Å påpeke det er ikke å dra noe kort. Det er å etterlyse et oppgjør som burde kommet for lenge siden.
Kanskje skal vi takke landets justisminister. For å bruke hennes egne ord: Det var antakelig aldri, aldri i hennes tanker at det skulle bli nettopp hun som stakk hull på den byllen vi har levd med i snart sju år. Det var sikkert verken hennes mening eller hensikt å skape et større rom for å ta et oppgjør med de politiske ideene som hun selv har vært så ivrig til å spre. Men det er det som har skjedd.
Det er på overtid at vi nå tør å si høyt at dette hatet, enten det befinner seg i deler av Frp eller andre steder, må vi kjempe mot. Det kan ikke ties i hjel. Det forsvinner ikke av seg selv. Lik og del.