Innlegget er skrevet i samarbeid med Eli Gunhild By, leder i Norsk Sykepleierforbund, Erik Kollerud, leder for Delta og Mimmi Kvisvik, leder i FO.
Leder av arbeidstidsutvalget gjentar i Dagsavisen sine argumenter for å endre et godt fungerende regelverk på arbeidstid i norsk helsevesen. Innlegget bekrefter at enkelte arbeidsgiveres kortsiktige behov er hensyntatt fremfor god arbeidshelse, pasientsikkerhet og sektorens behov for arbeidskraft i årene som kommer.
En av de viktigste årsakene til at motstanden mot flertallets forslag er så sterk fra en samlet arbeidstakerside, er verdien av trepartssamarbeidet. Mulighet for medbestemmelse og for å kunne påvirke egen arbeidssituasjon, herunder arbeidstid, er av de mest forebyggende arbeidsmiljøfaktorene. Dette er det solid vitenskapelig enighet om.
Ulltveit-Moe burde ta innover seg hva fagfolkene i det samme utvalget sa klart fra om da de tok dissens. Mindretallet skriver blant annet: «Særlige utfordringer innen en sektor bør fortrinnsvis løses av tariffpartene. Det har vi lang tradisjon for i Norge … Det fremgår av Fafos rapport om omfang og praksis ved inngåelse av lokale arbeidsavtaler at det gjennomgående ikke er store problemer knyttet til inngåelse av lokale avtaler om unntak fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Dette gjelder selv om partene i utgangspunktet har motstridende interesser og fremmer disse.»
En så alvorlig forskyvning av maktbalansen i arbeidsgivers favør, som er i motstrid med alle faglige råd, skal altså foreskrives mot forutinntatte oppfatninger og antagelser. Ulltveit-Moe skriver blant annet at «behovet for avtale om gjennomsnittsberegning og kortere hvile for enkelte vakter for å få satt opp gode arbeidsplaner gir arbeidstakersiden et ekstra forhandlingskort, som i mange tilfeller brukes til å stille krav til forhold utenfor lovens rammer for arbeidstid.» Dette er en påstand som ikke er dokumentert i arbeidstidsutvalgets innstilling.
Her skal altså lov endres basert på en påstand fra arbeidsgiversiden om at ansatte og tillitsvalgte misbruker dagens ordning. De ansatte i denne sektoren står på året rundt, til alle døgnets tider, for å møte pasientenes behov. Pasienter som er avhengige av uthvilte og motiverte helsearbeidere og at sektoren oppleves som attraktiv å jobbe i. Forskning over lang tid har vist at særlig arbeidstidsordninger som skiftarbeid, nattarbeid og lange arbeidstider kan innebære store helsebelastninger, samt øke risikoen for arbeidsskader og ulykker. Da skulle det bare mangle om man ikke skal få anledning til å gå inn i forhandlinger om arbeidstid som likeverdige parter. Å endre loven stikk i strid mot faglige råd, er en meget risikabel vei å legge ut på både for ansatte og pasienter.
Ulltveit-Moe forsøker i sin argumentasjon å gi inntrykk av at det ikke vil bli tøffere og mer belastende turnuser enn i dag. «Noen flere søndager», «noe utvidet styring», «ordninger som i dag allerede praktiseres» er begreper som brukes. Det er en bagatellisering vi reagerer sterkt på. Selv om rammene i dagens lov ikke utvides, er det fullt mulig å endre turnusplanens innhold, slik at den blir mer helse- og velferdsmessig belastende for den enkelte ansatte. Arbeidsgivere som presses av stramme budsjettrammer vil ofte søke løsninger som kan medføre tøffere turnuser. Dette opplever tillitsvalgte jevnlig.
Arbeidsgivere setter også pris på dagens ordning med samarbeid og forhandlinger. Blant de mange støtteuttalelsene vi har fått, er Øyvind Jørgensen, leder ved Ammerudhjemmet i Oslo: « Det er fint at dere er opptatt av arbeidstidsutvalgets forslag til arbeidstid og turnusordninger. I Kirkens Bymisjon har vi akkurat inngått en sentral avtale med NSF og Fagforbundet om arbeidstid. Jeg har selv deltatt i arbeidet på arbeidsgiversiden. I denne så understrekes at de beste løsningene får man til i det partssammensatte arbeidet. Vi har altså gått motsatt vei av arbeidstidsutvalgets forslag.»
Ulltveit-Moe hevder forslaget ligger nært opp til den ordningen man har i Sverige og Danmark. Hun unnlater å nevne at i begge disse landene er arbeidstid i stor grad regulert gjennom tariffavtaler, og at ingen av disse landene har gitt arbeidsgiver ensidig adgang til å nedkorte daglig hviletid, slik flertallet foreslår. Det er denne ordningen også EPSU reagerer på og mener savner sidestykke i Europa.
Det viktigste i tiden som kommer vil være å rette oppmerksomheten mot god ledelse, godt arbeidsmiljø og god kvalitet. For å si det med Legeforeningens president Marit Hermansen: «Vi står sammen med våre kollegaer som oppfordrer myndighetene til å lytte til erfarne fagfolk. Arbeidstidsutvalgets forslag er et skritt i feil retning.»
