I denne teksten tar jeg utgangspunkt i en konkret hendelse for noen år tilbake som jeg opplevde som ansatt i psykiatrien. Bakgrunnen var en nylig innskrevet pasient sitt første møte med en behandler og psykiater for videre utredning. Det første møtets betydning kan være svært så avgjørende for tillitsdannelse og relasjonsetablering.
I møtet mellom en middelaldrende mannlig pasient og en sterk og selvsikker representant for ekspertmakten, følte jeg som tilstedeværende at utfallet var gitt. Eksperten (psykiateren) hadde bestemt seg på forhånd etter å ha lest pasientjournalen og snakket med kollegaer som, han sa, trakk den samme konklusjon som han selv. Det som egentlig skulle være en innledende samtale med sikte på videre diagnostisering og utredning, ble det i realiteten aldri noe av. Pasienten på sin side virket mildt sagt overrasket over det raske tempoet i diagnostiseringen og at det skjedde før en samtale i det hele tatt hadde funnet sted.
Den erfarne og selvsikre psykiateren var kjent som en autoritet på den diagnosen han nettopp hadde gitt pasienten. Det var ikke så rent få som hadde fått den bipolare diagnosen av psykiateren og i møtene med pasientene som fikk diagnosen, pleide han på pedagogisk vis alltid å tegne en rett linje. Han tegnet også for pasienten i dette tilfellet og fortalte at det var normalt å følge denne linjen med små avvik, over og under. Bipolare derimot svingte og beveget seg for mye over og under ”normallinja”. De kunne befinne seg høyt over linja i en manisk oppstemt fase, for så i neste øyeblikk å ramle til bunns i depresjonen langt under linja. ”Bipolaritet”, fortsatte psykiateren videre, ”er egentlig en kjemisk ubalanse i hjernen, men vi har gode medisiner som kan korrigere for dette”.
Dette var for øvrig en behandler og psykiater som tidligere hadde tatt til orde for effektivisering og en raskere utredning og diagnostisering enn hva som inntil da hadde vært tilfellet. At det skulle innebære at pasienter skulle diagnostiseres før en samtale hadde funnet sted, var likevel noe nytt. Det var uansett ikke ment slik som en generell praksis, men hendelsen uttrykte likevel hvor nedprioritert samtaleterapi i realiteten hadde blitt på den psykiatriske avdelingen. I stedet var det monologen som var det rådende hvor psykiaterens ord, enetale og konklusjoner ble det altoverskyggende.
Denne hendelsen viser etter mitt syn til en framherskende tendens med en objektiviserende tilnærming i moderne psykiatri. Pasientens egne ord og utsagn, i den grad han blir hørt, er følgelig ikke av interesse med mindre de er passende i en gitt fagideologisk og diagnostisk sammenheng. Psykiateren hadde i dette tilfellet utelukkende støttet seg på lesning av pasientjournalen og konferering med kollegaer før diagnosen ble satt. Med hensyn til bruk av pasientjournaler er ikke det uproblematisk. Å basere seg på pasientjournalen uten å lytte den aktuelle pasienten, vil etter mitt syn uansett være å øve vold mot virkeligheten.
Pasientjournalen er ingen nøytral og objektiv samling av tekster, men inneholder subjektive fortolkninger av pasientatferd fra behandlere og øvrig helsepersonell. Psykiatriske beskrivelser og tolkninger av atferd er styrt, i hvert fall indirekte, av faglig ideologi og kunnskapsmakt som virker bestemmende for hva som vektlegges. Det legges føringer på fortolkninger av pasientatferd som igjen får konsekvenser for hva som anses som betydningsfullt eller forkastes som uvesentlig i behandlingsøyemed.
Den beste kilden til kunnskap om mennesker vil uansett være å snakke med og lytte til dem det gjelder. For psykiatriske pasienter som kan befinne seg i høyst sårbare livssituasjoner, er det å bli lyttet til og tatt på alvor av aller største viktighet. Det er forstemmende og gir inntrykk (noe jeg har opplevd altfor mange ganger) å møte godt voksne pasienter og gjengangere i psykiatrien i årevis, som kan fortelle at det aldri har vært noen som egentlig har lyttet til dem. I møter med behandlere, har de følt seg oversett, forbigått og snakket til som om de skulle være barn eller så har ”samtaler” vært av ensidig medikamentstøttende karakter hvor innholdet i vesentlig grad har handlet om medisinendring og å utprøve stadig nye medikamenter.
Den psykiatriske kunnskapsmaktens betydning er sentral for hvordan pasientene konstitueres som psykiatriske subjekter. I sin selvframstilling har den psykiatriske ekspertmakten dessuten en tendens til å presentere seg som en nøytral instans overfor den som skal vurderes og bedømmes. Dette er sentral etisk utfordring i hva jeg vil kalle for konstruksjonen av den psykiatriske andre. Derfor bør et spesielt kritisk blikk derfor være rettet mot den psykiatriske ekspertmaktens epistemologiske grunnlag, bruk og forvaltning av kunnskap og måten kunnskapen anvendes i vurdering og diagnostisering av pasientene.
