Kong Haakons møte med den tyske representanten Curt Bräuer på Elverum folkehøyskole 10. april 1940, er kvintessensen av den norske krigshistorien. Hans nei – koste hva det koste ville – til å bøye seg for overmakten og overlate ledelsen i landet i hendene på en kuppmaker uten støtte i folket, er kjernen i det som ble vårt nasjonale bilde på okkupasjonsårene: En liten nasjon i tapper opposisjon. Bildet er langt mer nyansert.
I praksis mange steder i landet var det ikke et «nei» til tyskerne, det var et forvirret «tja». Og særlig i Oslo, byen som landets politiske ledelse og kongefamilie hadde forlatt. Pragmatikken tok ubehagelig fort over. Livet måtte gå videre. Heller ikke kongen var like steil og absolutt hele veien til London. Det var nemlig ikke en tid for skråsikkerhet. Det er først i ettertid at alt framstår så tydelig, at valgene kongen og regjeringen måtte ta blir så selvfølgelige. Også kong Haakon håpet inntil han gikk om bord i skipet som skulle ta ham til England på en forhandlingsløsning med tyskerne og et fritt Nord-Norge. Bare noen dager før han, kronprinsen og regjeringen dro fra Tromsø 7. juni, hadde Haakon faktisk bestemt seg for å bli i Norge. Han trodde han ville tjene sitt folk best ved å bli. Være sammen med nordmennene og dele deres skjebne. En beslutning som nødvendigvis ville betydde et slags samarbeid med okkupantene. Hvordan historien da ville sett ut, er en fascinerende spekulasjon.
Det er like fullt en gåte at dette ekstremt symbolske øyeblikket på Elverum ikke tidligere er blitt filmet. Det kler nemlig den store, nasjonale beretningen som hånd i hanske. Men i morgen kommer den endelig, «Kongens nei». På kinoer over hele landet. Den vil etter alle solemerker bli en stor suksess. Den har alt som skal til. Filmhåndverket og skuespillet er av høy klasse. Dramaet på Oscarsborg da det tyske slagskipet Blücher ble senket, og slaget ved Midtskogen da tyske elitesoldater måtte snu utenfor Elverum sent 9. april, gjenskapes så troverdig som en regissør bare kan med moderne, digital teknologi. Realismen er dokumentarisk, samtidig som manusforfatterne har våget å være «kjedelige» og ikke tilført ytre spenning. Dette virkelighetens drama trenger ikke sprites opp med halvsannheter for å skape en fengende film. Medieinteressen er enorm, men den er paret med en folkelig appetitt på historien som nå best kan beskrives som en folkebevegelse. På Hedmark har lokalpressen fulgt filmarbeidet svært tett. Kongens nei på Elverum er deres lokalhistorie. Og i går var det 17. mai-stemning i Slottsparken da Slottet ble brukt som kinolerret. Alt for Norge, selvsagt.
«Kongens nei» er laget med en omsorg og respekt for de faktiske hendelsene som gjør at filmen vil stå igjen som et standardverk, som et dokument på en sentral del av vår felles historie. Det er grunn til å håpe at «Kongens nei» vil løfte interessen også for andre sider av den norske krigshistorien som har vært glemt eller i det minste underkommunisert. Historien ses fra Oslo, og hovedstadsområdet og maktas blikk har dominert norsk historieskriving. «Gutta på skauen» og Max Manus har fått relativt sett for mye oppmerksomhet. Ikke ett vondt ord om noen av dem, de våget livet, men Oslos definisjonsmakt har satt mye annen og reelt viktigere norsk krigshistorie i skyggen. Det gjelder Vestlandet og ikke minst Nord-Norge.
I dag kommer Nordlys-journalist Asbjørn Jaklins bok om tyskernes brente jords taktikk i Finnmark i 1944–45. Et råsterkt dokument som forteller om skjebnene til noen av de 50.000 barn, kvinner og menn i vårt nordligste fylke som midt i den nådeløse vinteren ble tvangsevakuert, fikk husene sine brent og husdyrene slaktet. Skoler, båter, industribygg og telefonstolper. Alt ble ødelagt. Ingen konge i hovedrollen i dette dramaet, men skjebner og virkelighet som fortjener å fortelles så bredt som bare film kan. Denne uka ble det også klart at regissør Tommy Wirkola ønsker å lage film av slaget om Narvik og da Norge var brennpunkt i en konflikt verden ventet på at skulle eksplodere. I fjellene utenfor Narvik var norske soldater de første i verden til å påføre Hitlers tropper nederlag. Det er mange historier som venter på å bli formidlet.
Hvorfor nå? Spørsmålet stilles hvert år. Journalister og kommentatorer stiller forundret de samme spørsmålene: Hvorfor er interessen så stor akkurat nå – og når avtar den? Blir vi aldri ferdige med krigen? Og er det virkelig mer å fortelle? Helt åpenbart. For hver nye høst løftes interessen ytterligere, drevet av gode filmer, TV-serier og ikke minst bøker. Øyenvitnene forsvinner. Men ukjent arkivmateriale dukker opp. Og gammelt og glemt har blitt tilgjengelig og søkbart gjennom Nasjonalbibliotekets suverene digitaliseringsarbeid. På skjerm og lerret forvandler ny teknologi tidligere utilgjengelig historie i svart-hvitt til levende bilder som fascinerer alle. Historiene som i etterkrigstida var allment kjente, er det ikke lengre. Og aller viktigst: Det kommer til stadig nye generasjoner som er nysgjerrige på dette uvirkelige virkelighetens drama som utspilte seg her, i de samme gatene som de i dag lever livene sine. For bare noen tiår siden. Derfor er det ikke sikkert at krigsinteressen vil kulminere. Heller ikke denne høsten.