Noen av oss liker å bli omtalt, og få gitt æren av tiltak som gjøres. Hvis vi fortjener det. Men ikke all omtale er ønskelig, særlig ikke når vi blir trukket fram personlig for å desavuere en viktigere og mer troverdig aktør. Det har skjedd meg i et departementsvedtak. Det klagde jeg på, og klagen endte som en kongelig resolusjon der poenget er at ordlyden ikke har noe å si, det er hvem som mottar vedtaket som betyr noe. Det er jo en ganske oppsiktsvekkende prinsipiell uttalelse av Kongen og regjeringa. Nå trenger heller ikke lenger Høyesterett å bry seg om ordlyden i loven, for det viktigste er hvem som er orientert om lovvedtaket?
Dette skjedde:
I et vedtak den 21. desember i fjor skrev Kommunal- og moderniseringsdepartementet at «Oslo kommune mottok 8. april 2015 e-post fra Ove Bengt Berg (heretter Berg), …» og fortsatte med «Kommunen innhentet uttalelse … og ga – tilbakemelding til Berg…» og «Etter ny henvendelse fra Berg via bydelsoverlegen…». Det er bare det at Ove Bengt Berg, jeg, aldri har skrevet verken til kommunen, fylkesmannen eller departementet slik departementet påstår. Jeg har ingen rettslig interesse i denne saka. Det jeg har gjort er å undertegne brev på vegne av styret i borettslaget mitt. Departementets vedtaksgrunnlag er uriktig. De faktiske aktørene, borettslagene, ignoreres. Derfor klaget jeg 10. januar i år på dette departementsvedtaket og ba departementet rette opp disse uriktige påstandene.
I stedet for å korrigere enten bevisste fordreininger eller i beste fall slurvete saksbehandling fra underordna jurister, valgte statsråd Monica Mæland å bringe klagen min helt fram til behandling i regjeringsmøte med kongen, Kongen i statsråd, for å vedta en kongelig resolusjon. Trass i den personlige omtalen av meg — «e-post fra Ove Bengt Berg (heretter Berg)», «tilbakemelding til Berg» og «henvendelse fra Berg» — har Kongen i statsråd vedtatt at «Departementet kan ikke se at vi skal ha framstilt saken som at det er Berg som privatperson som har hatt merknader i saken». Kongen i statsråd hevder at det er «liten tvil om at departementet har ansett at henvendelse har kommet fra … borettslag, og ikke Ove Bengt Berg.» Men hvorfor skriver ikke departementet det, da? Regjeringa i statsråd på Slottet viser videre til at «Departementets vedtak er adressert til … borettslag og ikke til Berg som privatperson,…»
Det som Kongen i statsråd har vedtatt, er at ordlyden og faktiske påstander i et offentlig vedtak, ikke har betydning. Det viktige er derimot departementets egne hemmeligholdte tanker om hva departementet har ment, og at hvem som blir orientert om vedtaket i en distribusjonsliste er overordnet ordlyden i vedtaket. Regjeringa innfører med det en ny forvaltningspraksis.
Noe spesielt er at dette kommer fra departementet med ansvar for modernisering og effektivisering av offentlig forvaltning. Det får da være måte på modernisering! Departementet praktiserer effektiviteten slik at fra Kongen i statsråd fattet sitt vedtak om at ordlyden i et vedtak er uvesentlig, så gikk det hele 19 dager før vedtaket ble sendt meg.