Ifølge forskningen kan det være en sammenheng mellom medier og virusspredning. Hvordan kan mediene påvirke smitterisiko, myndighetstiltak og hvordan pandemien defineres og oppleves?
Virusmetaforer former løsninger
I norske medier er covid-19 stort sett omtalt som en situasjon som krever samhold, solidaritet og dugnad. I Storbritannia omtaler Boris Johnson viruset som en raner som må overmannes, mens andre land har hentet frem krigsmetaforene.
I USA er Trump en selverklært krigstids-president overfor en smart, usynlig fiende. Amerikanske medier rapporterer fra viruskrigen, der helsepersonell (troppene), beskriver krigstilstander i «frontlinjen», mens befolkningen må godta personlige ofringer. Enkelte har påpekt at krig samtidig impliserer skyld, og derfor kan legitimere kortsiktige, nasjonale løsninger heller enn langsiktig, internasjonal forebygging. Ett eksempel er USAs strategi for å sikre smittevernsutstyr i «krigen om maskene», det andre land heller omtaler som piratvirksomhet under en internasjonal folkehelsekrise.
Les også: «Det fins bare én presis vitenskap. Etterpåklokskap»
Konflikt flytter ansvar
Studier fra tidligere epidemier tyder også på at når medier (og myndigheter) fokuserer på feil og skyld, kan befolkningens eget ansvar for å forebygge komme i bakgrunnen, og dermed bidra til å spre smitte. Få kritiske perspektiver slapp til i norske medier under svineinfluensaen i 2009. Også under covid-19 ser det ut til at norske medier, politikere og helsemyndigheter stort sett er samstemte, selv om motstemmer florerer på digitale plattformer og i leserinnlegg. I USA, derimot, kjemper eksperter, politikere og medier om virkelighetsbildet. Høyresiden insisterte lenge på at viruset var et politisk påfunn, og at det ikke var verre enn vanlig influensa. Trump hevdet sent i februar at risikoen var «veldig lav» og at virusbekjempelsen var «enormt suksessfull». Et knippe TV-leger beklaget og en ansatt ved Fox News måtte gå, men ifølge Trump var det i hovedsak mediene som undervurderte risikoen.
Smitterisiko er avhengig av folks opplevelse
Den første ufarliggjøringen av viruset i USA er blitt relatert til tidlig, uhemmet spredning. Ifølge forskningen består risiko av både objektive fakta og mentale konstruksjoner. Smitterisiko under en pandemi inkluderer dermed både virusets reelle omfang, og folks opplevelse av sannsynligheten for å bli smittet. Ettersom opplevd trygghet kan øke spredningen, har forskere påpekt at den norske tilliten kan bidra til at viruset sprer seg raskere her. Det antas derfor at folk må skremmes litt for å etterleve nødvendige tiltak.
På den annen side har mediene hatt en tendens til å fremheve det verste scenariet. Medisinsk kunnskap blir gjerne presentert unyansert, der oppsiktsvekkende forskningsresultater løftes frem som sensasjoner. For det medisinske feltet er dette en hodepine, fordi marginale funn kan få urettmessig mye oppmerksomhet, og dermed skape forvirring og mistillit til etablert medisinsk kunnskap. Mediene er blitt kritisert for å skape unødvendig angst under tidligere epidemier, spesielt under svineinfluensaen i 2009, som er blitt kalt en medieepidemi. Mye tyder på at både norske myndigheter og medier har moderert seg denne gangen. Om det også gjelder andre land, gjenstår å se.
Les også: «Banken satte renta ned til null. Noen vil juble, men vi burde gråte»
Hvem eier fortellingen om viruset?
Under koleraepidemien i 1830 var religiøse oppfatninger om moral og synd sentralt for hvordan utbruddet ble forstått, også i pressen. Under spanskesyken i 1918 dominerte offentlige helsemyndigheter med vitenskapelige forklaringsmodeller, mens vanlige menneskers lidelser fikk liten plass i mediene. I dagens kommersielle medielandskap er det nettopp de individuelle historiene som løftes frem, ofte hentet fra sosiale medier. Slike hverdagsberetninger om vanlige mennesker kan demokratisere vår felles historiefortelling om viruset og bidra til å redefinere pandemi som noe mer enn kun biologiske prosesser eller offentlige pålegg. Humoristiske klipp fra karantene-aktiviteter, som kinesisk hjemme-fisking eller italiensk balkong-fest, bidrar videre til å skape internasjonalt samhold, identifisering og sympati.
Hvem som får stor oppmerksomhet er likevel stort sett de samme som ellers. I USA har CNN-ankeret Chris Cuomo regelmessig dokumentert sin personlige opplevelse av virusets herjinger, og alvoret sank ikke inn før den symbolske landsfaderen Tom Hanks delte sin smittestatus på Instagram. Medienes forkjærlighet for enkelthistorier kan også bidra til å skape feil inntrykk av utbredelsen av noen typer helserisiko, for eksempel ved å fokusere på spektakulære, a-typiske tilfeller, heller enn statistisk betydningsfull risiko. Eksempelet her er sakene om friske barn og ungdommer som blir alvorlig syke av covid-19.
Smittespredning, folkehelse, og offentlig kommunikasjon henger altså mulig sammen, men hvilken betydning mediene spiller for utbredelsen av covid-19, gjenstår å se. Av de mange forskningsprosjektene som nå planlegges, kan det være verdt å inkludere tverrfaglige perspektiver som forener internasjonale studier.