Torsdag vil regjeringens forslag til definisjon av iskantsonen bli vedtatt på Stortinget. Det er dårlig nytt for alle som er opptatt av å ta vare på livet i havet eller å unngå alvorlige klimaendringer. Venstre er stolte av iskantkompromisset og kaller det en miljøseier.
De har jo verna iskantsonen mot oljeboring!
Sånn bortsett fra at regjeringen har plassert grensa for iskantsonen lenger nord enn det samtlige miljøfaglige etater har anbefalt. Og sånn bortsett fra at det er åpnet for oljeboring i den sørlige delen av iskantsonen. Og sånn bortsett fra at det fortsatt skal være lov med seismikkskyting nord for regjeringens iskantgrense.
Og hva hvis russerne finner olje lenger nord enn iskantgrensa? Nei, da kan ikke Norge være noe dårligere. Da er det drill, baby drill! Og hvis kartleggingen og seismikkskytingen skulle vise seg å avdekke store, verdifulle oljeressurser nord for regjeringens iskantgrense?
Nei, da er det heller ikke så viktig å verne om naturverdiene i Arktis. Da blir det omkamp nok en gang, helt til oljenæringa har fått bore herfra til Nordpolen og tilbake igjen.
Iskantkompromisset er russisk rulett med det unike økosystemet i Arktis. Klimaendringer, havforsuring, spredning av miljøgifter og forsøpling er bare noen av truslene som setter livet i fare for hoppekrepsen, hvalrossen, selene, sjøfuglene, isbjørnen, hvalen og polartorsken. Nå må de også leve med lydbølgene fra seismikkskyting, giftige kjemikalier, borekaks og risikoen for oljeutslipp.
I 2019 kom Riksrevisjonen med to ulike rapporter som så på oljevirksomheten i nordområdene. Her ble oljevernberedskapen i nordområdene sterkt kritisert.
Likevel er det regjeringens intensjon å tildele nye oljeblokker så raskt som overhodet mulig etter stortingsbehandlingen. At hensynet til naturverdiene i Arktis blir ofret i et politisk kompromiss er nedslående, men ikke spesielt overraskende.
Siden Erna Solberg kom til makten har regjeringen overkjørt samtlige av Miljødirektoratet sine frarådinger om oljeboring i sårbare områder. Uten unntak lyttes det til oljenæringens ønsker og miljøkunnskapen blir ignorert. Den rødgrønne regjeringen var ikke noe særlig bedre. Av dem ble 80 prosent av frarådelsene ignorert.
Iskantkompromisset er også et farlig spill hvor klimarisikoen er plassert hos dagens unge som må leve med konsekvensene av Stortingets beslutninger. Norges aggressive og ekspansive oljepolitikk er på ingen måte i tråd med Parisavtalens målsetting om å holde den gjennomsnittlige temperaturen på under 1,5 grader.
Ei heller med Norges egne klimamål. Dersom disse feltene noen gang blir satt i drift vil de pumpe opp olje lenge etter 2050. Ifølge FNs klimapanel er dette året da verdens utslipp må være på netto null, dersom vi skal klare å unngå katastrofale klimaendringer.
Det er trist at Venstre ikke kan innrømme at iskantkompromisset er et nederlag for oss som er opptatt av klima og miljø. Men de er ikke det eneste partiet som har sviktet i denne saken.
For hvor i all verden var KrF?
Også har vi Arbeiderpartiet da, som ikke ville ta stilling før de hadde regjeringens forslag på bordet. De understreket likevel at de er svært opptatt av å ta vare på de sårbare naturverdiene i dette området. Og at dette vil bli vektlagt i deres beslutning. Det viste seg dessverre å være løgn fra ende til annen.
For til syvende og sist valgte heller ikke Arbeiderpartiet å lytte til de miljøfaglige rådene. Det hele var et spill for galleriet, i et forsøk på å gjøre partiet mer spiselig for velgerne som er opptatt av klima og miljø.
Da er det tross alt lettere å forholde seg til Frp. De er i det minste ærlige på at de kun tenker på oljelobbyens beste og at naturverdiene kan seile sin egen sjø.
Dessverre ser det ut til at også den kunnskapsbaserte forvaltningen må seile sin egen sjø, i hardt farvann uten hverken kaptein eller besetning. Med iskantkompromisset har den fått enda et skudd for baugen. Muligens har den forlist for godt.