Kommersialisering av bistanden

Ser bistandsbransjen rekkevidden av bildet som konstrueres av fattige land? Fokuset på enkeltindividet opprettholder myter på 
en måte som gjør oss paralyserte på andre utviklingsområder.

Syv av de ti landene med høyest økonomisk vekst i verden ligger i Afrika. Menneskerettighetene blir stadig bedre kjent over hele kloden. Politiske spørsmål, som handel med varer og tjenester, kapitalflukt fra fattige land og klimautfordringer er blant de viktigste spørsmålene for utvikling.

Likevel handler den norske diskusjonen om globale fattigdomsspørsmål som regel om bistand. Og størstedelen av bistandsbransjen er opptatt av at de ikke driver politikk, men i sjangeren nøytralitet, nærhet og følelser. I sin konsentrerte form kalles det «fadderbarn».

Markedsavdelingene i bistandsorganisasjonene fant utover 90-tallet ut at få nordmenn kunne si nei til et nærbilde av et forlatt barn. Familier over hele landet fikk plutselig et nytt familiemedlem på kjøleskapet.

I dag brukes det antakelig et tresifret antall millioner over organisasjonenes markedsbudsjetter for å markedsføre fadderbarnkonsepter. Da nødhjelpen ble distribuert på Afrikas horn, fortalte få om de afrikanske hverdagsheltene som gjør jobben, men om de lidende barna. Kommunikasjonen minner om bildene som ble skapt av utviklingsland for 30-40 år siden.

Ensrettingen og føleriet som markedsavdelingene legger opp til er visstnok det eneste som fungerer. Men ser bransjen rekkevidden av bildet som konstrueres av fattige land? Fokuset på enkeltindividet regnes som moderne kommunikasjon. Sannheten er at det opprettholder myter på en måte som gjør oss paralyserte på andre utviklingsområder.

For mens fadderkonseptene har vokst til å bli markedsledene de siste årene, har det pågått en heftig debatt mellom akademikere, mediefolk og politikere om bistanden. Bistandsaktørene har vært kritisert for manglende resultater, samrøre og at vi skaper avhengighet i fattige land. Hvorfor deltar ikke de frivillige bistandsorganisasjonene i debatten?

For den markedsorienterte kommunikatøren har ikke offentlig debatt noen positiv verdi. Bistand er et produkt som skal selges i et marked, hvor sterke følelsesappeller er hovedvirkemiddel. Dette kombineres med en aversjon mot konflikter. Det handler for eksempel om oljesektoren og klimakonsekvensene som rammer fattige mennesker hardest. Men det handler også om støtteordninger for landbruket i rike land som gjør konkurransen umulig for småbønder i den fattige delen av verden. Til slutt handler det om eksport av norske kuler og krutt som vi vet har havnet i land som er i krig og konflikt. Slike tema skaper opphetet debatt og bringer giveren ut av det riktige «godhetsmoduset».

Er det mulig å tenke seg en annen appell enn den som går til medynk og godhetsmodus? Jeg tror fokus på urettferdighet er bedre. Da kan vi knytte kommunikasjonen til misbruk av makt og brudd på rettigheter.

Rettigheter er ikke noe mennesker som lever i fattigdom tildeles når rike mennesker finner det for godt. Rettigheter er noe man har i kraft av å være menneske. Fra vi er svært små, etablerer alle en sterk følelse av hva som er rettferdig og urettferdig. De fleste gjenkjenner følelsen av selv å ha bli utsatt for andres misbruk av makt. Her ligger det en mulighet for bistandsaktørene til å overføre denne følelsen til å gjelde andre, selv om de bor langt unna.

Det er både ideelle og taktiske årsaker til å legge om vår kommunikasjon i denne retningen. For eksempel vil klimaendringene føre til flere humanitære kriser i årene som kommer. De som rammes hardest, har minst skyld. Det er urettferdig. Vi kommer ikke unna medisinen, som er å ta i bruk hele bredden av tiltak for å bøte på problemet. Da må bistandsbransjen tørre å ta de ubehagelige, politiske konfliktene i saken. Det gjelder for eksempel spørsmålet om oljeboring på norsk sokkel.

Ved å bare formidle de tragiske konsekvensene av en humanitær krise gjennom medynk, klarer vi ikke å presentere de bakenforliggende årsaken til at krisene rammer oftere. Da kan vi over tid etterlate et inntrykk av at hjelpen ikke nytter. Konsekvensen kan fort bli apati.