Det er fire kamper siden jeg kom med mitt lille utbrudd i sofaen hjemme. Det var Island mot Portugal. En inntil da nesten navnløs Bodø/Glimt-keeper mot selveste Cristiano Ronaldo. En trener på den ene benken som har ledet seks europeiske storklubber og to landslag, og en på den andre benken som jobber halvtid som tannlege på Vestmannaeyjar. Men det var også svartadaudir mot portvin. Krutt mot dessert. Lag mot individualister. Og underdogens eventyr.
Fire kamper senere vet jeg nok til at flybillettene allerede er bestilt. Det som virket som et (vulkan)utbrudd og et usannsynlig løfte jeg neppe måtte holde, kan bli til sommerens vakreste eventyr for meg og husets ni- og tiåring (mammaen blir hjemme med fireåringen). I fjor ga familien meg tur til Island i 40-årsgave. Vi spiste lundefugl (ikke si det til fireåringen), så på geysirer (de luktet promp, ifølge den samme fireåringen), tok familiebilder foran fantastiske Gullfoss og av utsikten fra Hallgrimskirkja, og badet selvsagt i Den blå lagune mens snøen lavet ned.
Lestu pistilinn á íslensku her: „Ef Ísland kemst í undanúrslitin þá förum við til Reykjavíkur og horfum á leikinn þar!”
I tre uker har vi ledd, jublet og grått oss gjennom Islands fire kamper. Niåringen gjemte hodet i fanget mitt mot slutten av gruppespillskampen mot Østerrike. Drevet av håp, mens islendingene forsvarte seg som ekte vikinger, tittet hun opp mellom fingrene sine og sa at «hvis noen scorer, så er det Island». Akkurat da startet kontringen. Noen sekunder senere var ballen i mål. Jeg, den nevnte niåringen og hennes ti år gamle storesøster skrek like høyt i fistel som den nå verdenskjente islandske kommentatoren Gudmundur Benediktsson. Fireåringen ble så skremt at hun begynte å grine og mammaen måtte trøste mens resten var opptatt med å juble. Et halvt minutt senere hang vi alle rundt halsen på hverandre.
Før åttendelsfinalen mot England begynte vi å føle oss selvsikre. Et Vålerenga-skjerf (samme farger som Island) ble lagt rundt Tven. De som var gamle nok til å holde seg våkne, fikk se fotball til lenge etter leggetid. Og fireåringen, som sov mens vi andre jublet, tok på seg skjerfet og fant supportersangen «Afram Island» på ipaden morgenen etter.
Vi er ikke klare for at eventyret skal ta slutt, men vi vil være med når sagaen skal ferdigskrives. Derfor er flybillettene allerede bestilt. Hvis Island bare slår Frankrike i morgen og klarer seg gjennom den påfølgende semifinalen, finner dere oss på Arnarhóll og utendørs folkefest med dem som fortsatt er igjen i Reykjavik neste helg. En kompis og hans sønn har også lovet at de i så fall blir med. Skulle Islands EM-eventyr blåse bort som en askesky, får vi vurdere om vi blir hjemme eller setter oss i Den blå lagune og diskutere hvor gøy det har vært underveis. Uansett har vi skapt en aldri så liten familiesaga av å trykke de islandske fotballheltene til vårt bryst.
Afram Island! Islenski draumurinn. Sagaen fortsetter.
Les også: Sagaen om islandsfolket