Ytre høyres skumle framvekst

Det ytterste høyre vokser blant østtyske velgere. Tidligere tabuer er brutt når et parti med tydelige røtter i nasjonalsosialismen kan vokse seg stort.

Det ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland, AfD, fikk rundt en fjerdedel av stemmene ved delstatsvalgene i Sachsen og Brandenburg i begynnelsen av september. Ifølge meningsmålingene ligger de an til å gjøre det like bra ved valget i Thüringen kommende søndag. Og det med en leder som Björn Höcke, som aldri har lagt skjul på sine høyreekstreme holdninger.

Holocaust-minnesmerket i Berlin har han kalt «skammens monument», og mener slett ikke skam over det som en gang skjedde.

Hans rasistiske tirader og bruk av gammel, nasjonalsosialistisk sjargong hindrer ikke at AfD har snust på muligheten for å bli største parti i Thüringen.

AfD ble stiftet i 2013 av en samling økonomer og professorer med motstand mot eurosamarbeidet som hovedsak. Et liberalistisk høyreparti. Men den gamle ledelsen er for lengst skjøvet til side. De som dominerer nå, er den såkalte «fløyen».

Deres ekstreme nasjonalisme, fremmedfiendtlighet og ufarliggjøring av nasjonalsosialismen, har fått flesteparten av de mer moderate til å forlate partiet.

For eksempel har partileder Alexander Gauland karakterisert nasjonalsosialismen som bare en «fugleskitt» i tysk historie. «Fløyen» sørger også systematisk for at det nå er deres sympatisører som blir plassert i alle verv.

Det er i det tidligere DDR at AfD har absolutt størst oppslutning. Det er der de har mulighet til makt og innflytelse. Ved Murens fall og den tyske samlingen for 30 år siden, ble det sagt at den fysiske muren vel er borte, men at det vil ta 30–40 år før muren inne i folks hoder er vekk.

Nå ser vi at det nok vil ta enda lengre tid. Befolkningen i DDR hadde levd med diktatur og autoritært regime i sammenhengende 56 år. Folk var umyndiggjort og var vant til at det de trengte, skulle komme ovenfra. Når det ikke lenger skjer, reagerer mange med dyp skuffelse og protest.

Det manglet ikke på fagre løfter da den tyske samlingen ble gjennomført. Daværende forbundskansler Helmut Kohl så for seg bare «blomstrende landskaper». Slik gikk det ikke. Skuffelsen ble desto større. Store statsbedrifter gikk over ende. Arbeidsledigheten steg dramatisk.

Frykt for morgendagen ble plutselig noe høyst reelt for svært mange. De som kunne og hadde evnen, flyttet vestover.

Mange av dem som ble værende, føler seg forbikjørt og forfordelt. De føler også at de blir sett ned på av mer velstående vesttyskere – med en følelse av mindreverdighet som resultat. Mye er blitt svært mye bedre. Men så kom flyktningstrømmen, åpne grenser, globaliseringen, truende økonomiske kriser, terror. Oppslutningen om AfD er derfor i stor grad en protest utløst av høyst ulike, personlige årsaker.

Partileder Alexander Gauland er opptatt av å hevde at AfD er et normalt borgerlig parti. Det stemmer dårlig med hvordan ledende partimedlemmer opptrer. For eksempel har partilederen i Brandenburg, Andreas Kalbitz, ifølge Der Spiegel hatt et langt liv blant enda mer ekstreme, høyreradikale grupper. Han har også hatt samrøre med det klart nazistiske, nasjonaldemokratiske partiet NPD. Han er ikke alene. Folk med nazisymboler og hakekors-tatoveringer er et vanlig syn på AfDs tilstelninger – men uten at partiledelsen noen gang har tatt klart avstand fra sine ytterliggående partikolleger.

Ingen av de etablerte partiene vil samarbeide med AfD. Men AfD møter heller ikke sterk nok motstand. Det er nå en slags oppbruddstid i tysk politikk.

Angela Merkel tier, er på oppsigelse og bryr seg mest opp sitt eget ettermæle. Kristeligdemokratenes nye partileder Annegret Kramp-Karrenbauer sliter med autoriteten etter en rekke tabber. Sosialdemokratene er mest opptatt av seg selv og problemene med å finne ny partiledelse. De Grønne bryr seg framfor alt om klima. Det mangler dyktige, karismatiske ledere med gjennomslagskraft. Men kunne trengt en Willy Brandt, en Helmut Schmidt, en Helmut Kohl eller for den saks skyld en Angela Merkel i hennes toppår.

Terrorangrepet utenfor en synagoge i Halle 9. oktober kan likevel få betydning. Det kan ha åpnet manges øyne for den terrorfare det ytterste høyre representerer.

Utvilsomt fungerer mange av AfDs talsmenn som «åndelige brannstiftere» med sin hatefulle retorikk mot «de andre», flyktninger og muslimer. Også jøder rammes. Det viste seg i Halle, og er ekstra avskyelig når det skjer nettopp i Tyskland. Det tyske overvåkingspolitiet, Verfass-ungsschutz, har brukt det meste av sine krefter på islamister. Etter Halle ser det ut til at man omsider også åpner sitt høyre øye.

Thüringen styres i dag av en rød-rød-grønn koalisjon bestående av venstrepartiet Die Linke, sosialdemokratene SPD og De Grønne.

Die Linke har her sin eneste leder av en delstatsregjering, den populære Bodo Ramelow. På meningsmålingene ligger Die Linke fortsatt så vidt foran AfD. Men med bare sju prosent til SPD spørs det om det holder til at koalisjonen kan fortsette.

Det blir i så fall med et skrik. Kristeligdemokratene ligger på tredjeplass med 22 prosent, men har blankt avvist ethvert samarbeid både med Die Linke og med AfD. Dermed styrer Thüringen mot politisk kaos og et mulig nyvalg som neppe vil løse noe som helst. Om det da ikke til sist likevel lykkes for de rød-rød-grønne. Og tross alt: Mer enn 70 prosent av velgerne vil ikke ha noe å gjøre med AfD.