Vietnam lever farlig

Vietnams økonomi vokser raskere enn noe annet land i Asia, og stadig flere investorer retter blikket mot landet. Men landet lever farlig i sitt forhold til Kina.

For noen dager siden hilste jeg på Onkel Ho. Han så ut som en voksdukke der han lå i sitt storslåtte mausoleum i Hanoi.

Vietnamesernes revolusjonshelt døde i 1969, for femti år siden. Jubileet er blitt markert med taler og seremonier, og med høytidelige løfter om å «føre revolusjonen videre».

Ho Chi Minh fikk ikke oppleve gjenforeningen i 1975, heller ikke de ulykksalige årene som fulgte. Da regimet endelig slo inn på reformenes vei, skjedde det som en dyd av nødvendighet.

Det statsdrevne jordbruket hadde gått i stå, og millioner sultet og led.

Les også: 

I dag er landet verdens tredje største riseksportør. På min reise fra nord til sør har jeg sett en virketrang uten sidestykke. Vietnams økonomi forventes å vokse med sju prosent i år, raskere enn noe annet land i Asia. Kina kan komme til å ende på under seks prosent, India på fem.

I likhet med Kina styres Vietnam av et strengt kommunistparti. Alle landets 96 millioner innbyggere plikter å adlyde partiet. Tilløp til opposisjon slås ned med hard hånd. Forleden ble en litt for dristig blogger idømt sju års fengsel.

Innbyggere som holder seg i ro, kan imidlertid stort sett gjøre som de vil, etablere små og store virksomheter og bli umåtelig rike.

Byggeaktiviteten langs riksvei 1 fra Hanoi til Ho Chi Minh-byen, en strekning på 186 mil, er en slående illustrasjon på det som skjer.

Vietnams ledere har i år hatt det travelt med å gratulere hverandre med «seirene» siden Onkel Hos død. Kanskje sender de også en vennlig tanke til Donald Trump, som for to år siden gikk til handelskrig mot Kina. I dag fremstår Vietnam som en av handelskrigens vinnere.

Globale businessaktører misliker tollbarrierer og politisk usikkerhet.

Derfor retter stadig flere blikket mot Vietnam. I de ni første månedene i år økte de utenlandske investeringene med 60 prosent i forhold til samme periode i fjor.

Fra mitt hotellvindu i Ho Chi Minh-byen, hvor jeg nå er, blinker lysreklamen for noen av verdens største industriselskaper. «Vi er kommet hit fordi det er det beste stedet å være i Asia», sier en amerikansk konsernleder til magasinet Vietnam Investment Review.

Meningsmålinger røper at USA står høyt i kurs i Vietnam. En måling i fjor viste at 84 prosent av de spurte hadde et positivt syn på landet. Bare 10 prosent var positive til Kina.

Mange utlendinger har stusset over tallene, men ikke vietnameserne, som har opplevd Kina på kroppen i to tusen år.

Fortidens kinesiske keisere forsøkte gang på gang å sluke Vietnam, med begrenset hell. Den siste krigen mellom dem fant sted så sent som i 1979. Deng Xiaoping, Maos etterfølger, ville gi de uskikkelige vietnameserne «en lærepenge» fordi de var så frekke å gjøre slutt på det Kina-støttede Pol Pot-regimet i Kambodsja. Kampene ved den felles grensen endte med store mannefall på begge sider.

Forholdet mellom de to kommunistpartiene har siden vært preget av gjensidig mistenksomhet. Selv om de nå og da møtes til «vennskapelige rådslagninger», klarer de ikke å skjule at de står steilt mot hverandre i flere viktige saker. Ikke minst i synet på hvem som eier hva i Sør-Kinahavet.

Kina gjør krav på rundt 85 prosent av dette havområdet som er så viktig for internasjonal skipstrafikk, og som i tillegg skjuler store mengder olje og gass. De rike fiskeressursene er også en faktor.

Sentralt i striden står to øygrupper, Spratly- og Paraceløyene. Kina mener å ha en «historisk rett» til begge, mens Vietnam påberoper seg folkeretten og hevder at de er vietnamesiske. De siste månedene har fartøyer fra begge land rivalisert om Spratly-øyenes Vanguard Bank, som ligger godt innenfor Vietnams økonomiske sone på 200 nautiske mil. Men det affiserer ikke Kina, som ikke bare sender sin egen marine i «krigen», men også sin bevæpnede fiskeflåte.

Vietnam har ønsket å utnytte olje- og gassreservene på Vanguard Bank i samarbeid med amerikanske Exxon Oil og andre utenlandske selskaper.

Men de kinesiske lederne fastslår bryskt at utenlandske aktører bare kan inngå avtaler med Kinas statlige oljeselskap. Alt annet er «innblanding i Kinas indre anliggender».

For å understreke hvem som betyr noe, holder den kinesiske marinen stadige øvelser i det omstridte havområdet. I juli styrte Kina flere raketter mot farvannene nær øygruppen.

Selv om Vietnam ruster opp i raskt tempo, har landet lite å stille opp med i en eventuell konfrontasjon med Kina. Det vet lederne i Hanoi, som forsøker å begrense konflikten med sin overmektige nabo. Vietnam brukte i fjor fem milliarder dollar på sine væpnede styrker, Kina 220 milliarder.

Vietnameserne har derfor innledet et begrenset forsvarssamarbeid med flere andre, selv USA. Men de har ingen ryggdekning i form av avskrekkende forsvarsavtaler.

Skulle det verste skje, har de bare seg selv å stole på.

Vietnam er også bekymret for Kinas oppdemning av Mekong og Rødeelva. Begge kommer fra Kina og gir liv og grøde til millioner av mennesker. I en tid hvor kampen om vannet tilspisser seg, frykter vietnameserne at Kina skal «stikke av» med så mye vann at Vietnam blir sittende igjen med Svarteper.

Det vietnamesiske jordbruket er helt avhengig av at Mekong- og Rødeelvdeltaet får nok vann. Rødeelva blir for øvrig stadig mer forurenset, særlig av tungmetaller av kinesisk opprinnelse.

I en amerikansk rapport som ble offentliggjort i forrige måned, ble Vietnam utpekt som særdeles utsatt hvis den globale temperaturen øker og havnivået stiger.

Saltvann vil i så fall trenge inn i de lavtliggende deltaene og ødelegge risavlingene. Selv Hanoi og Ho Chi Minh-byen vil være i faresonen. Begge har mer enn ti millioner innbyggere. Landet trues dermed fra flere kanter.

Mens Onkel Ho fortsetter å sove i sitt mausoleum, oppfordres vietnameserne til å gjøre seg kjent med hans storartede tanker. I et bokutsalg nær mausoleet sto mange og bladde i skriftene han etterlot seg. Det luktet godt av dem. Men de nytrykte eksemplarene gir neppe noe svar på dagens problemer.

Ho Chi Minh så for seg et sosialistisk Vietnam med et kameratslig forhold til Kina. I dag er sosialismen oppgitt til fordel for en frodig blandingsøkonomi, og forholdet til Kina blir neppe bedre med det første.