Vi som drømte om Sverige

«Svenske tilstander», sier vi, og så er det ikke mer å si om den saken. Men Sverige er et annet land enn vi nordmenn tror.

Det kan ha vært Pippi. Lakrispipene og sjokoladesigarettene. Kanskje var det Cornelis, Thåström eller, fri og bevare meg, Uffe. Eller «När vi gräver gull i USA»?

Elin og Agnes i «fuckings jävla kuk-Åmål». Got To Hurry Records i Yxsmedsgränd. Volvo og SAAB, og Gre-No-Li. Sverige var verden, og vi var ... vel, vi var Norge.

Vi drømte om svenske tilstander. Men det var bare fordi det var så vanskelig å se hva som var i ferd med å skje under ytan av det coola, snygga, av vegetarmat og popmusikk.

Sylvi Listhaug har helt rett i sin kronikk i VG denne uka: Sverige har i snart 40 år drevet «en politikk frikoblet fra virkeligheten». Det har gitt svenske tilstander: Landet med de raskest voksende økonomiske forskjellene i Europa.

Listhaug snakker selvsagt om noe annet: Om innvandring. Og Sverige har tatt imot mange, kanskje for mange. Innvandring er en del av historien om et Sverige som ikke lenger er som vi trodde.

Men det finnes mange versjoner av svensk nedtur. Mange svenske tilstander.

Les også: «Jeg blir sint når Tybring-Gjedde forteller meg at nabolaget mitt ikke er trygt»

Det sosialdemokratiske drømmesamfunnet, folkhemmet til Per Albin Hansson, verdens likeste samfunn, slo sprekker lenge før de syriske flyktningene kom i 2015.

I boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra» (2018) viser Göran Thernborn, professor emeritus i sosiologi i Cambridge, hvordan Sverige har blitt et annet land siden han dro ut i verden tidlig på 1980-tallet.

«Det var et sjokk å komme tilbake og se inn i det nye svenske samfunnet. Hvordan kunne Sverige havne her, klart etter andre utviklede kapitalistiske land, i formueskonsentrasjon, inntektsfordeling og skole, med mer fattigdom og flere milliardærer enn resten av Norden?», skriver Thernborn.

Den rikeste tidelen i Sverige eier 78 prosent av husholdningenes formuer, den rikeste hundredelen 42 prosent.

«Det har gått fort», skriver Thernborn. I 2002 var den rikeste hundredelens andel på 18 prosent, den rikeste tidelens andel på 59 prosent – og i 2002 hadde forskjellene allerede økt voldsomt fra tidlig 1980-tall, da Sverige var som likest.

Gini-koeffisienten, som måler graden av ulikhet i et land, er nå på 0,32. Det betyr, skriver Thernborn, at fordelingen er tilbake på nivået fra tidlig 1940-tall. Med andre ord: Den sosialdemokratiske epoken er visket ut.

Den monomane oppmerksomheten rundt innvandring i vår debatt om Sverige skjuler minst like mye som den avdekker.

Selvsagt: Voldsbølgen som herjer landet er et kjempeproblem, og krever handling her og nå. Den norske fortellingen om Sverige er ikke helt gal. Men vi er blinde på det ene øyet, og ser dårlig på det andre.

Andelen over 65 år med lav inntekt er høyere i Sverige enn gjennomsnittet i EU, og dobbelt så høy som i Norge. Andelen av Sveriges befolkning som lever i relativ fattigdom er mer enn doblet fra 1991 til 2016, til 16 prosent.

Og jo, noe av økningen skyldes innvandring. 27,4 prosent av «utrikes födda» levde i relativ fattigdom i 2016, mot 11,6 prosent i 1991. Men økningen er enda større blant aleneforeldre.

Dette skyldes politiske valg. Frislipp av finanspolitikken, av privatskoler og skattefinansiert, privat velferd.

At målet om arbeid for alle ble oppgitt til fordel for inflasjonsmål, og at arbeids- og boligpolitikk ble overlatt til markedet alene. Om det høres kjent ut, er det fordi vi har fått smake på det samme også her til lands.

Men i litt mindre grad. Og vi har olje, og kan dempe de mest brutale virkningene av liberalistisk politikk.

Det finnes nok av forskning som viser at økonomiske forskjeller er skadelig for et samfunn. Har vi da forklart den fryktelige volden som herjer i Malmö?

Les også: Han skriver om svenske tilstander

Utryggheten i Biskopsgården og Rinkeby, i notorisk beryktede Rosengård? Nei. Og derfor gjør det vondt å se statsminister Stefan Löfven på TV etter at enda en tenåring er drept og folk er rasende og redde: Alt handler om sosioøkonomiske forutsetninger, sier Lövfen.

Han snakker om sysselsetting, arbeidsmarkedspolitikk og språkopplæring. Han har rett, men tar likevel så feil. Det brenner rundt Lövfen, det brenner i landet han er ansvarlig for.

Og han snakker om dypstrukturer og lange prosesser? Er det rart Sverigedemokraterna (SD) vokser, sier vi, og ser drømmen om Sverige svinne i takt med at ytre høyrepartiet vokser på meningsmålingene, senest til 24 prosent.

Heller ikke SDs vekst handler om innvandring alene. Socialdemokraterna og Lövfen regjerer med Miljöpartiet, med støtte fra økonomisk liberale Centern og Liberalerna. Regjeringsplattformen Januariavtalet sikrer mer liberal økonomisk politikk enn sosialdemokratisk.

«En dödsmask for sosialdemokratiet», skriver tidligere sosse-rådgiver Daniel Suhonen. Ingen ny kurs, bare en fortsettelse av politikken som har gitt økte økonomiske forskjeller. Folkhemmets arkitekter har sluttet å tegne.

Sverige er fortsatt Håkans Göteborg. Goa gubbar, og Volvo Torslanda holder stand, selv med kinesisk kapital og elektriske motorer.

En birra i Sju:ans ölhall. Fika og halvtråkig 4-4-2 og strenge feminister, militante veggiser og litt for mye dill under kräftskivan. Men «Landet lagom» er i ferd med å forsvinne. Folkhemmet plukkes fra hverandre av riskkapital, svekket a-kassa og privatisert velferd.

Det stemmer ikke som Sylvi Listhaug hevder: at vi ikke har svenske tilstander i Norge «ene og alene fordi Frp i flere tiår har dratt i bremsen og stått på barrikadene for en strengere innvandringspolitikk».

Den økonomiske politikken vår regjering fører, drar oss snarere nærmere tilstanden i nabolandet.

Det er lite som tyder på at vi vil følge svenskene i innvandringspolitikken. Innvandringsforliket fra 2015 har stengt den døra.

Da er sjansen større for at Erna, Siv og Sylvi fortsetter å hale oss i retning av svenske tilstander i den økonomiske politikken. Det høres aller mest ut som et mareritt.