Vi har våre minner. De vil aldri dø

Oslo Børs stupte da aksjemarkedet åpnet mandag morgen. Mange lengtet umiddelbart tilbake til tryggere tider, til før da alt var så mye bedre.

For aksjemeglere er dette tida mellom 2017, sist indeksen var så lav som mandag morgen, og fram til børsen stengte før helgen. Andre har lengre perspektiver. Men også for mange av disse er det tunge tider.

Les også: Jahn Teigen hedres med minnekonsert i hjembyen

I morgen bisettes Jahn Teigen i Tønsberg domkirke. De siste ukene har fire andre sentrale skikkelser fra norsk musikklivs historie også gått bort: Konsertarrangør Barry Matheson, trommeslager Jon Christensen, visesanger Alf Cranner og trompetist Finn Eriksen.

Alle sammen sentrale spillere helt tilbake fra 60-tallet. Når vi tar farvel med så mange samtidig er det påminnelse om at musikken for mange av oss har vært definerende for tidsånden. Et gjenhør med disse tar oss tilbake til en tid som huskes som idyllisk, og ofte omtales som «uskyldig».

Nostalgien blir forsterket når Bryan Adams ikke kan synge «Summer Of 69» på konserter i Oslo og Stavanger som er avlyst av frykt for koronaviruset.

«Nå er tida inne/til å si adjø», står det i dødsannonsen til Jahn Teigen. De neste linjene i den gamle sangen er «vi har våre minner/de vil aldri dø».

Det beste er at disse minnene ofte blir enda bedre med årene. Tida leger alle sår, og alt det der. Vi trenger ikke gå veldig langt ned i fakta for å skjønne at de gode, gamle dagene ikke bare var en dans på roser. Det er som i mange av bøkene til Lars Saabye Christensen, som er fulle av konflikter og personlige nederlag, men likevel gir et idyllisk bilde av ei tid mange skulle ønske seg tilbake til.

Saabye selv uttrykte i klartekst at «Alt var bedre før» i et intervju med Aftenposten i 2017, i forbindelse med boka «Byens spor», med handling fra 50-årene.

Ei tid uten koronavirus? Var det så mye tryggere å gå ut på 60-tallet mens Granatmannen truet bak hvert hjørne?

Les også: Ingen kan ha blitt mer starstruck enn ungene på barneskolen min en høstdag på slutten av 70-tallet

Minnene om en fredelig fortid er lette å ødelegge med fakta. Hva med «the summer of love»? Seksdagerskrigen i Midtøsten truet verdensfreden i juni 1967. Men for en tiåring ble de voksnes krigsfrykt overskygget av at «Waterloo Sunset» og «A Whiter Shade Of Pale» konkurrerte om førsteplassen på hitlistene.

At Beatles kom med «Sgt. Pepper» på longplayingplate var mindre viktig, den kostet 37 kroner, og det hadde ikke tiåringer råd til. I dag har tiåringer digital tilgang på tusenvis av plater. Hadde dere spurt meg i 1967 ville jeg sagt at dette ville vært et helt usannsynlig framskritt.

Alle som husker 60-tallet kan få nostalgiske minner om Finn Eriksens trompet på radioen, og Kjell Karlsens Orkester på TV. Men I 1970, for 50 år siden, skjedde det ikke noe i populærmusikken i Norge.

Absolutt ingenting! Det eneste lyspunktet var at Norge ikke var med i Melodi Grand Prix dette året. Gleden over fortida er ofte en illusjon, som forsterkes av falske personlige minner. Fakta viser ofte noe annet.

Dette er enda tydeligere når det kommer til en annen nostalgisk aktivitet: Hurtigløp på skøyter. Det gås beviselig fortere på skøyter nå enn noen gang før. Interessen burde være på topp. Men i dag er det vel knapt noen under 60 som kan regne en 10.000-metertid på skøyter om til 500-meterpoeng.

Riktignok har vi fått datamaskiner som kan gjøre sånt, men de fleste skjønner ikke engang hva jeg snakker om.

Jeg så nylig om igjen et opptak av VM på skøyter på Bislet i 1982 (som man gjerne gjør en gang iblant), med et usedvanlig dramatisk samløp mellom Amund Sjøbrend og Kay Stenshjemmet på 10.000, som endte med at førstnevnte trakk det lengste strået. Spenningen i befolkningen var til å ta og føle på.

Nå er interessen så begrenset at sammenlagtmesterskapet på skøyter tar pause neste år, for første gang siden krigen. Selv om altså resultatene aldri har vært så gode, objektivt sett.

Jahn Teigen var i mange år en av Norges mest kjente artister. Det var forventet at han skulle bli begravet på statens bekostning. En ære som utvises krigshelter, statsministere, og svært sentrale personer fra kulturlivet, som Arne Nordheim, Wenche Foss, Rolv Wesenlund og Erik Bye.

Når dette ikke skjedde med Teigen ble det spontant opprettet en innsamlingsaksjon av gamle beundrere, som har innbrakt en kvart million kroner. Det er også et uttrykk for den sterke posisjonen sang og musikk har hatt, og fortsatt har i folkelivet. Som et slags kollektivt minne om vår egen historie.

Vi får håpe at det går en stund til neste gang vi må skrive minneord om store kulturpersonligheter. Men i neste uke skal vi skal feire det som ville vært 100-årsdagen til Kjell Aukrust, som døde i 2002 og ble begravet på statens bekostning.

Vi var også mange som la merke til den rørende dødsannonsen for hans kone Kari i januar, undertegnet Solan og Ludvig, og folk og fe i Alvdal og Flåklypa. Igjen strømmer de gode minnene på, de vi håper aldri vil dø.

Vi får likevel prøve å se framover, i en usikker tid. Jahn Teigen var optimist, som sang at han «vet det går bra til sist». Men det går ikke bra av seg selv. «Jeg har en drøm, at vi tar vare på hverandre/Og gir det beste i oss selv til alle andre», sang han videre i denne sangen. Hvis vi hører etter kan det hende det likevel går bra til sist.