Kommentar

Vi har et økonomisk problem

Fremtidens utfordringer er for komplekse og viktige til at vi kan overlate samfunnsøkonomien til fagfolkene.

Jeg forstår ikke penger. Og her snakker jeg ikke om mine egne penger, men penger med stor $. Økonomi.

På skolen lærte jeg om norske forhold under andre verdenskrig, gjengse fortolkninger av Ibsens Vildanden og fotosyntesen, men lite om styringsrente og boligbobler.

I dag leser jeg heller spaltemeter etter spaltemeter om Trumps siste ville påfunn enn en sak om den økonomiske utviklingen til den amerikanske arbeiderklassen. Det er til og med enklere å forstå den norske reiserådspolitikken, enn den økonomiske krisen koronakrisen har ført med seg.

Les også: «Presidenten har gitt sitt bekmørke svar: Black Lives Don’t Matter for Donald Trump»

Når man vokser opp med trygge rammer er det lett å glemme betydningen av økonomi. Og så blir samfunnsøkonomi en mur i samfunnets hinderløype. Og siden den er så høy, og det som er bak så omfattende, tar jeg heller en annen rute.

Og det har større konsekvenser enn et par inkassovarsler.

For få fagfelt har større politisk påvirkning enn økonomi. Ingen store beslutninger tas uten at økonomene regner, kalkulerer og estimerer. På tross av forstegsegpåernes bekymringer over politikernes uvettige, hasardiøse pengebruk, er realiteten at politikken danser etter økonomiens pipe. Og gjør den det ikke blir den alltid hentet inn av tall.

Du kan ikke krangle med matten.

Og dette gjelder ikke bare selve utformingen av politikken, men også den offentlige debatten om distribusjon av goder og byrder. I de store samtalene om klima, rettferdighet, velferdsstat og innvandring må man alltid holde minst ett øye på samfunnsøkonomien.

Økonomi er en brennmanet hvis tentakler setter sitt brennmerke på hvert eneste politikkområde.

Som alle andre fagfelt har fagfolkene, økonomene selv, større kunnskap og et annet vokabular enn oss andre. Det er en naturlig del av arbeidsdelingen. Vi stoler på at økonomene kan faget sitt, så kan vi andre holde på med vårt.

Problemet oppstår når en fagdisiplin av stor praktisk betydning for politikk både blir for lukket og for faglig homogent. At særlig det siste gjelder for økonomifaget er blant annet beskrevet av organisasjonen Rethinking Economics.

I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift forklarer et av organisasjonens norske styremedlemmer, Ebba Boye, utfordringene med at nyklassisk økonomisk teori «mer eller mindre totalt dominerer» økonomiutdannelsen.

I grove trekk beskriver Boye at denne teoretiske retningen bygger på en abstrakt modell hvor «alle markeder kjennetegnes av `perfekt konkurranse`.» Gitt at perfekt konkurranse eksisterer, og aktørene på markedet oppfører seg som forutsett, «lærer studentene at dette markedet vil gi en effektiv fordeling av tilgjengelige ressurser.»

Samme organisasjon kjemper også for en «demokratisering av den offentlige debatten om økonomiske spørsmål». 

Les også: 108.000 søkere har fått studieplass – det er rekordmange

Flere stemmer må til. For når økonomi blir for abstrakt og utilgjengelig for den gjengse nordmann, blir fort diskusjonen om økonomi primært et anliggende for økonomene.

Da får vi et demokratisk problem.

Det hindrer vår deltakelse i reelle politiske diskusjoner. Sier noen «legg ned oljeindustrien», trumfer hensynet til arbeidsplasser. Sier noen «gi oss gratis tannlege», er det bare å peke på statsbudsjettet: dette tåler ikke velferdsstaten. Det er ikke bærekraftig.

Siden det viktigste spillet foregår på økonomenes hjemmebane, blir et comeback vanskelig. Basiskunnskapen om samfunnsøkonomi er for lav, og ærefrykten for faget for høy til å komme med et reelt motsvar.

Men økonomiske problemer forsvinner selvsagt ikke selv om økonomi blir noe for fagfolkene. Da gjøres det om til et individuelt anliggende. Økonomiske utfordringer blir til et problem for, og skapt av, den enkelte.

En årsak til, og et tegn på, hvordan økonomi forvandles fra noe kollektivt til noe individuelt, er hvordan det omtales og forvaltes i media og kulturindustrien.

Programmer som Luksusfellen, oppslag i media om hva statsbudsjettet betyr for deg, samt forbrukertips av bankansatte økonomer i debattprogram og aviser rettet mot personen i gata, innprenter det samme budskapet: Selv om økonomi er et vanskelig emne, kan du redde deg selv.

Økonomi reduseres dermed til et individuelt spørsmål om penger inn og penger ut av egen bankkonto.

Les også: «Kjell Inge Røkke, en av kapitalismens store strateger»

Økonomi blir et spørsmål om personlig viljestyrke og moral, om å være forbruker i bank- og finansmarkedet og forvalter av Ola og Kari Nordmann AS.

Det samme ser vi tegn på i den nye læreplanen, som beskriver at elevene i norsk skole fra høsten av skal læres opp i personlig økonomi.

Selv om det er sunt om flere lærer seg å unngå inkassogjeld og personlig økonomisk ruin, ville det vært enda sunnere om befolkningen fikk større forståelse for hvorfor inkassogjeld og personlig økonomisk ruin oppstår. Eller hvorfor bevegelsen bort fra fossil energi går sakte, hva som skaper en finanskrise, hvorfor ulikhet øker og hvordan en velferdsstat holdes i live.

For hvis folk gjemmer seg når økonomene kommer med sine faguttrykk og markedsteorier, blir vi stående igjen med politikkens smuler mens økonomer, yrkespolitikere og byråkrater tar seg av «grovarbeidet».

Når vi skal hanskes med problemstillinger som klimaendringer, ulikhet og automatisering er det avgjørende at folket får ta del i den offentlige debatten om også de økonomiske sidene ved problemstillingene. Kun slik kan fremtidens politikk reflektere folkeviljen.

For at dette skal være mulig må den økonomiske kunnskapen distribueres jevnere, og selv bli mer mangfoldig.

Det trengs en innsats fra faget selv, fra utdanningssystemet som helhet, og fra media. Den eneste måten å systematisk omfordele den økonomiske kunnskapen på er via utdannelse og opplæring.

For at demokratiet skal fungere og være legitimt trenger vi ikke bare forståelse for politikkens oppbygging og samfunnets problemer og utfordringer.

Vi må også få innpass i økonomiens dunkle, skumle og mystiske verden.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen