Velferdsstatskuppet

Neste år skal Solberg & co bruke 243,6 milliarder oljekroner til å smøre landet. Og spare 119 millioner på dem som trenger fellesskapets sterke rygg aller mest.

Norge går godt. Kjempegodt. For de aller fleste av oss er livet i Norge en fest. Det er mye godt å si om oss festdeltagende nordmenn, om foretaksomhet, initiativ og ansvar, men aller mest kan vi takke olja for vårt gode liv. På de siste 20 årene har oljefondet vårt steget fra 222 milliarder til en anslått verdi ved årsslutt på 9800 milliarder. Ut av denne pengebingen er det øst med begge hendene. Men noen står utenfor selskapslokalet. Med fyrstikk i den ene hånda og lua i den andre.

For mange år siden møtte jeg daværende arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman til et såkalt portrettintervju. Han var da en akademiastjerne, hentet inn for å gi tyngde til regjeringens bekymringer for en svulmende stat. Drøyt ti år tidligere hadde han ledet det såkalte Norman-utvalget med mandat om å se på «effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor».

Victor er en god Høyre-mann, som det heter. Han var i praksis landets kuttminister, og hadde ansvar for å se på hvordan landet kunne slanke offentlig sektor og bruke fellesskapets penger best mulig. Han måtte gå av på grunn av innkjøp av et piano til tjenesteleiligheten og noen middager som ble litt lengre og hyggeligere enn statens regulativ tok høyde for. Liv og lære og vekk med ham.

Men professor Norman var og er stadig en klok mann, og jeg husker så godt at han i vår prat advarte kraftfullt mot at velferdsstaten skulle få ese ut. Ikke fordi han var mot velferdsstaten, men han fryktet for den dagen da det måtte strammes til. Han var bekymra for de svakeste av oss.

Han brukte en ball som bilde, en ball som det ble pakket stadig flere lag på, som vokste og vokste. Stadig nye velferdsordninger til sterke grupper som forventer bare mer og mer, til den store middelklassen, til grupper som egentlig ikke trengte den sterke ryggen til fellesskapet, men som står støtt på egne bein. I midten av Normans ball var de som velferdsstaten egentlig var til for, de som trenger hjelp. Men når kuttene kommer, kommer de i kjernen, advarte Norman. Ikke i de brede ordningene, som har hopetall med mottakere og derfor forsvarere. De ressurssterke vet å kjempe for sine rettigheter. Og ikke minst er de velgere. I motsetning til de minst ressurssterke. De unge, de uten utdanning, innvandrerne.

Norman var profetisk. Nå kuttes det. I kjernen. Av velferdsstaten. Og resultatene er blodrøde. Den blåblå regjeringa har i seks år kuttet i ordningene til sjuke og trengende. At den har blitt litt spettete grønn og gul, har ikke hatt betydning for kursen. Lista med usosiale kutt er lang som et vondt år. I tillegg har avgiftene som alle må betale, enten man er rik eller fattig, gått opp.

Regjeringen Solberg har gjemt seg bak det knøttlille fikenbladet «arbeidslinja». Det skal lønne seg å jobbe. Selvsagt, men å gjøre det enda jævligere å være sjuk og utafor, får ikke folk i arbeid. Bare de blir fattige nok, så kommer de seg sikkert ut i jobb? Nød lærer naken kvinne å spinne, synes å være første læresetning for høyresidens moderne velferdsstat.

I gårsdagens statsbudsjett ble det kappet ytterligere. Mest oppsiktsvekkende er det mye omtalte kuttet i arbeidsavklaringspenger for de yngste uføre. Dette skal vi i fellesskap spare 119 millioner på. «Det er ofte svært syke mennesker som skal få avklart arbeidsevnen. De kan ikke overleve på ytelsen når det kuttes så kraftig», sa Torgeir Homme, tillitsvalgt hos Nav til Dagsavisen nylig. Besparelsen øremerkes ungdomsinnsats i Nav, som om dramatisk dårligere vilkår for denne gruppa er en forutsetning for å få bedre hjelp.

119 millioner, altså. 130 millioner skal spares i året på at det såkalte skjermingstillegget for uføre alderspensjonister forsvinner. Og gjennom ABE-reformen som har pålagt all statlig virksomhet å kutte, rammer man tjenestetilbudet. I statsbudsjettet trekkes 58 millioner tilbake fra Nav.

Dette er småpenger og smålig symbolpolitikk når man vet at oljepengebruken under Erna Solberg har økt dramatisk. At antallet milliardærer har økt fra 200 til 341. At skattelette på 25 milliarder er drysset ut over folk flest. At en familie med fulltidsinntekter vil få 9000 i skattelette neste år. At rente- og boligprisutvikling har skapt forskjeller dette landet ikke har hatt siden 1930-tallet. Vi er blitt et land av de mange som har og de få som ikke har.

Ja, det er grunner til å vurdere alle samfunnets ordninger når man ser at den økonomiske bakketoppen nå nærmer seg. Ja, det er bra å satse på jobb og utdanning framfor trygd for unge uføre. Men det gir altså ingen mening at de eneste som må bidra i spleiselaget, er de som har minst. De eneste i kongeriket Erna Solbergs regjering har vært tøffe mot, er de som trenger fellesskapet vårt aller mest.

Solbergs ettermæle vil være Fantomet på vranga. Mens jungelens mann var «hard mot de harde» står Erna Solberg tilbake som statsministeren som var hard mot de svake. Det er et politisk testament som ikke vil skrives om med gullskrift i annalene.